Nød og visjon

Mange kristne lengter etter et fellesskap der de kan gi sin lovsang og takk til Gud som en del av menighetens samlede stemme. Der den personlige tro blir en del av menighetens felles bekjennelse og tro. Menigheter der nådegavene blir fremelsket og mennesker brukt til ære for Gud og velsignelse for mennesker i samsvar med vårt kall som kristne. Der en sammen kan be og søke hjelp for legemet og sjelens behov. Det er ikke en god situasjon når mange opplever at frimodigheten og kreftene tørker ut fordi troen ikke får den føde den trenger slik at de hellige kan utrustet ”så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde (Ef. 4,12f).” Det er vår visjon at vi kan skape en menighet eller et fellesskap der troen på nytt kan vokse og nådegavene komme i bruk. Der frimodigheten vender tilbake og lovsangen og takken til Gud strømmer over. Det skjer når Gud og Guds ord får være i sentrum for vår tro og tilbedelse og kristne liv.

Vi har også en visjon om å kunne skape et nettverk av grupper og menigheter eller også enkeltmennesker der vi kan kjenne at vi hører sammen og løfte fellesskap.

Kirkehistorien viser at teologiske uenigheter mange ganger har splittet opp kirker og kirkesamfunn. Dette har skjedd fordi det ikke er tilrådelig å tvinge samvittighetene i spørsmål som gjelder troen (jf Rom 14). Oppsplitting er på den andre side imot det økumeniske idealet som i tråd med Paulus formaninger i Efeserbrevet (4,3f) gjerne vil bevare enheten. ”Legg vinn på  å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, En Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, En Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.” Derfor samtaler både kirkesamfunn og fraksjoner innenfor kirkesamfunn for å gjenvinne enheten og kunne forenes i den ene tro.

Dette initiativet er ikke tatt for å splitte opp og skille, men har som mål å arbeide for sann økumenisk enhet. På samme tid vil den ta på alvor at samvittighetene ikke må tvinges i spørsmålet om troen. Dette er ingen ny tanke. I vår kirke har erkjennelse av uenighet i forståelsen av den rette tro ført til ”kjørereglene” for prester. Det løser imidlertid ikke problemet for menighetene og de enkelte kristne i disse menigheter som ikke får noe valg eller alternativ.

I den anglikanske kirke er der opprettet menigheter som vektlegger ulike ståsteder og gir folk mulighet til å slutte seg til en menighet som i stor grad svarer til ens forståelse av tro og lære.

I Danmark har de en lang tradisjon med valgmenigheter. Disse fungerer som et alternativ til ordinære geografiske menigheter etter visse regler. De siste år har det vist seg vanskelig for prester og menigheter å finne seg til rette under de danske biskopers tilsyn fordi biskopene blant annet har vedtatt ordninger for homofilt partnerskap som strider imot Guds ord. Det har derfor i tillegg til ordinære valgmenigheter oppstått frittstående menigheter som ikke er under tilsyn av biskopene. Dette svarer til de menighetene i Norge som springer ut av organisasjonene og som lever enten helt fritt i forhold til biskoppelig tilsyn eller med enkle og avgrensede avtaler.

Det finnes sikkert mange mulige løsninger på de problemene vi har nevnt ovenfor. Vi ønsker å styrke mulighetene til å bli værende som en del av vår kirke. Vi håper på at der må finnes vilje til også å ta vår tro på alvor på en slik måte at vi legitimt kan samles og få stå sammen innenfor kirken. Vi ser positivt på Kirkemøtets initiativ til å starte forsøk med oppretting av valgmenigheter. Vi vil gjerne være med på dette arbeidet for at kirkens oppdrag skal kunne gjelde også for dem som står på kirkens tradisjonelle bibelforståelse og tro.

Initiativtagerne til NorgesKIRKEN vil undersøke om der er muligheter for å opprette en eller flere valgmenigheter innenfor Den norske Kirke og stå under tilsyn av en biskop. Forutsetningene for et slikt tilsyn må være at biskopen fullt ut anerkjenner menighetenes tro, lære og bibelforståelse som et legitimt uttrykk for Skriftens åpenbaringer, og at en kan dele nattverdfellesskap i gudstjenesten.

Dersom vi kommer til enighet med en biskop og kirkelige myndigheter vil det bli opprettet en menighet NorgesKIRKEN som i utgangspunktet dekker hele landet. De som vil bli medlemmer melder overgang fra sin menighet og til NorgesKIRKEN. Det velges menighetsråd og ansettes prester for å stå for menighetens drift og ledelse. Prestene kan være ubetalte medarbeidere, eller fast ansatte og lønnede, på linje med andre tjenester i kirken. 

En holder kontakt gjennom gudstjenester og andre samlinger, gjennom internett, e-post, telefon og brev. Når det blir et visst antall medlemmer i en region kan NorgesKIRKEN deles opp i flere menigheter som da velger sin struktur og blir ledet etter samme prinsipp. Et slikt antall kan for eksempel være 30 voksne medlemmer.

Internett vil bli et viktig redskap for å holde kontakt, bringe ut vårt budskap og kalle nye mennesker inn til troen.

Vilje til enhet og samhold

For å vise at vi mener alvor i talen om samhold vil vi gjøre utstrakt bruk av menigheter og presters tjeneste landet over. Vi har ikke mulighet til å holde gudstjeneste landet over på regelmessig basis. Vi vil derfor oppfordre våre medlemmer til å finne sin ”daglige” plass i menigheter og forsamlinger, i eller utenfor kirken, der de kan leve som gjester. Vi vil kalle disse herberge-menigheter som gir våre medlemmer husrom imellom våre egne fellesskap.

Vi vil skape et nettverk av prester i kirkelig tjeneste, prester i ikke-kirkelig tjeneste og pensjonister som på frivillig basis vil betjene våre medlemmer med nådemidler og kirkelige handlinger i den grad vi har bruk for å supplere våre tjenester.

Dette er ikke annerledes enn det som på uorganisert måte skjer også i dag i vår kirke.

Sanne hyrder og vranglærere

Vi vil i det følgende delvis bruke andres utredninger om viktige delspørsmål ettersom det finnes mye solid og godt teologisk arbeid tilgjengelig f eks på internett . Det fordres av en hyrde og tilsynsmann i den kristne menighet, at ”han skal holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot (Tit.1,9). Det er avgjørende at han kan og vil gi en klar sjelesørgerisk veiledning om kristen tro og livsførsel. Bare på den måten kan mennesker ledes til omvendelse for syndere: ”Han skal med mildhet vise til rette dem som sier imot. For kanskje vil Gud en gang gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne. Da kan de våkne av rusen og komme seg ut av snaren som djevelen har fanget dem i, så de må gjøre hans vilje (2. Tim. 2,25f).” En sann hyrde og lærer kjennetegnes ved at han formidler Guds åpenbaring uavkortet (Ap.gj 20,20; 2. Tim. 2,2: 1. Pet. 4,11; Joh åp. 22,18f).

Å betegne en kirkelig leder som vranglærer er ifølge Det  nye Testamentet alvorlig. Derfor bør det ikke gjøres på et løst grunnlag. Det kan være tjenlig med sonderinger mellom: læremessig uklarhet og klar vranglære; mellom forsømmelse av visse trossannheter og direkte fornektelse; mellom uvitenhet om den bibelske lære og bevisst avvisning av Bibelens klare ord; mellom læremessig avvik i sekundære spørsmål og vranglære vedrørende frelsens grunn og vei.

I tilknytning til den siste sondering tilkjennegir Paulus i brevet til Filipperne at der i menighetene bør være rom for uenighet om visse lærespørsmål av sekundær betydning, når man befinner seg på det samme trosspor og er villig til å la seg belære av Gud: ”… om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i det samme spor!” (Fil. 3,15-16).

Det er imidlertid tydelig, at andre lærespørsmål har en slik vekt at uenighet ikke kan tåles i menigheten. Når det dreier seg om lærespørsmål, som angår frelsens grunn og vei, er Paulus ikke i tvil om at der må kjempes hardt og kompromissløst imot den avvikende lære, og at dens talsmenn må betegnes og behandles som vranglærere. I disse lærespørsmål står menneskers evige frelse og Kristi ære på spill, og da går man avgjort kun de forførende åndsmakters ærend ved å vise tålmodighet (2. Kor 11,1-6; Gal 1,6-9; 5,7-12).

Vranglære vedrørende frelsens grunn og vei kan ha mange former: fornektelse av frelseren Kristus som sann Gud og sant menneske, krav om lovgjerninger for å bli frelst, forsvar for et liv i synd. I forhold til alle disse former for vranglære gjelder det at Det nye Testamentet betegner deres talsmenn som falske lærere, bedragere og forførere, som menighetene må holde seg fra (Gal 1,6-9; 5,7-10; 2. Pet 2,1-22; 1. Joh 2,22; 4,1-3; 2. Joh 7-11; Jud 4-16).

Det nye Testamentet gir ikke et presist svar på hvor grensen går mellom læreavvik som kan tåles i menigheten og læreavvik som direkte angår frelsens grunn og vei. Opp gjennom kirkehistorien er det gjort iherdige forsøk på å definere denne grense uten hell. Her må der med andre ord være plass for et visst skjønn. Et slikt spørsmål kan være forståelsen og praktiseringen av vigsel av fraskilte.

Ifølge vår forståelse av Det nye Testamentet, er i alle fall grensen overskredet når noen forsvarer en handlemåte eller praksis, som ifølge Bibelens klare ord er uforenlig med å arve Guds rike. Vi kan ikke forstå Det nye Testamentet annerledes enn at kirkelige ledere som fremfører og forsvarer en slik lære, må betegnes som vranglærere.

Kallet til kirken i en situasjon der likestillingsideologier og etisk veiledning for ekteskapet og det kristne livet har fått forrang fremfor Bibelens veiledning i disse spørsmål, er å holde fast ved Guds ord. Nettopp med henblikk på trusselen fra de falske profeter sier Paulus til lederne i Efesus: ”Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan oppbygge dere og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget” (Ap.gj. 20,32). Tilsvarende lyder formaningen fra Judas på bakgrunn av en advarsel mot vranglærerne: ”Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den Hellige Ånd” (Jud 20).

Det eneste virkelige vern mot vranglære er å holde seg til Guds ord. Å tilegne seg dette ord og dermed oppbygges, fornyes og veiledes i en evangelisk tro. Bare ved Guds ord i lov og evangelium holdes troen levende. Ved dette ord salves menigheten med både åndskraft og åndelig dømmekraft. Den menighet som til sist står seirende, er kjennetegnet ved dette: at den har holdt fast ved Guds ord og ikke fornektet hans navn (Joh Åp 3,8).

Kirkens troskap mot Guds ord er uløselig forbundet med et klart oppgjør med vranglæren og dens representanter. Vranglæren forstås i Det nye Testamentet som et uttrykk for menneskets opprør mot Gud og hans vilje. Det er derfor naturlig at menighetene i Det nye Testamentet formanes til å forholde seg til de åpenbare vranglærere på samme måte som til dem som på annen måte lever i åpent opprør mot Gud. Vranglære og vranglevned betraktes av Det nye Testamentet som to uttrykksformer for den samme natur som springer ut av menneskets opprør imot Gud.

Kirketukten skal tjene som et vern om menighetens karakter av et hellig folk i denne verden (Rom 1,7; 16,17-18; 1 Kor 1,2; 5,1-13). Hellighet er en grunnleggende del av menighetens identitet og har betydning både utad i forhold til verden og innad i forholdet mellom de kristne.

For det andre skal kirketukten tjene som et kall til omvendelse for dem som lever i synd. Grunntanken er at også de mennesker som lever i synd er elsket av Gud. Han vil deres frelse. Overfor disse mennesker tjener kirketukten et sjelesørgerisk formål. Den skal vekke dem til erkjennelse av deres synd, så de kan ledes til omvendelse (1. Kor 5,5; Matt 18,15-18).

Problemer ved at de konservativt troende er i mindretall i menigheten og i ledelsen av kirken.

Pluralisme i forkynnelsen i vår kirke og demokratiske styringsmodeller gjør at troende som knytter an til tradisjonell bibelforståelse og teologi fort kan komme i mindretall i en menighet. Det fører til problemer med å identifisere seg med menigheten som helhet og gir dårlig rom for å vokse i troen og utfolde det kristne livet slik mange hadde håpet.

Hele poenget med å være med i menighetens fellesskap er at en skal få næring og opplysning gjennom forkynnelse og nådemiddelforvaltning og inngå i et tjenestefellesskap med resten av menigheten slik at vi sammen fremstår som et uttrykk for Kristi legeme. I menigheter der avgjørende kjennetegn på den sanne Jesu Kristi kirke mangler eller står i strid med det vi forstår som Bibelens lære, stiller de troende seg under en stadig og sterk påvirkning av gudsopprørets nedbrytende og forførende åndskrefter. Nettopp dette tar de nytestamentlige formaninger sikte på å verne dem imot. Det er derfor behov for menigheter og fellesskap der de troende kan slutte seg til den tro som forkynnes og læres og gi seg til tjenestefellesskapet og samfunnet på en måte som befordrer fellesskapet og menighetens vekst.

Kan Bibelens lære ende opp som en tapt sak i kirke og menighet?

Kirken kan aldri overmanne Gud ved å endre hans ord eller forlate hans veiledning for det kristne livet. Det gamle og Det nye Testamentet gir oss vitnesbyrd om at Guds folk gjentatte ganger forlater hans vei, - men i et langt historisk perspektiv ser vi at Gud på nytt og på nytt kaller sitt folk og kirken tilbake til troskap imot Hans åpenbaringer.

Det siste halve århundre har mange av de store kirkene i den vestlige verden lagt bort den tradisjonelle forståelsen av Guds ord og byttet det med tankegods som svarer til de rådende ideologier for vår tid. Dette har gjort det stadig mer tilspisset og presset for dem som står fast på den gamle tro. Utviklingen har nå ført til at ingen synes å kunne bli utnevnt til de fremste lederposisjoner i kirken uten å ha justert sin lære og praksis slik at den passer til det nye synet på kvinners prestetjeneste. Nye problemstillinger presser på. Homofilt samliv og kjønnsnøytralt ekteskap kan bli de neste sakene. Vi ser for oss at forestillingen som Gud som Far, spørsmålet om evig fortapelse osv kan bli nye spørsmål som autoriseres i strid med Bibelens åpenbaringer.

Den allmenne demokratiske kirkelige stemmerett og valg av kirkens øverste lovgivende makt og kirkestyre bringer mange mennesker som ikke har en aktiv tro og bekjennelse (Rom 10) inn i kirkens ledelse. Det synes åpenbart at dette har fremskyndet folkekirkens sekularisering.

I forlengelsen av dette har pluralismen i forkynnelsen ført til at prester kan fornekte sentrale deler av den kristne tro og lære uten å bli satt under læretukt og avskjediget. Der finnes jevnt over flere stengte dører for den som vil være tro imot den bibelske overlevering og tradisjonelle fortolkning.

Innføringen av kvinners prestetjeneste var den første ordning som ble innført i kirken i strid med kirkens tradisjonelle forståelse av dette ordningsspørsmål. At en nå også godtar homofilt samliv er for mange bare en videreførelse av det bibelsynet som har fått innpass i det første spørsmålet.

Vi har ikke tro på at kirken gjennom dens prester, biskoper eller kirkestyrer på grunnleggende måte kan makte å endre Guds ord. Gud vil selv stå vakt om sine åpenbaringer og kalle mennesker og menigheter til lydighet på nytt. Vi finner imidlertid situasjonen svært presset for mange som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle tro og bekjennelse, men som ikke har en menighet eller kirke å knytte seg til der de kan være med i flertallets bekjennelse. Det er jo flertallets bekjennelse og røst som gir menigheten dens identitet og gir muligheter for å la den personlige tro bli en del av fellesskapets (kirkens) tro.

Vi vil kjempe for at den tradisjonelle bibelforståelse og tro slik vi kjenner den fra det som gjerne kalles konservativt kristent hold blir et legitimt uttrykk for tro og kristent liv. I lys av den utvikling og situasjonen vi har skissert ovenfor, registrerer vi at mange finner det ødeleggende å forbli som et til dels bortstøtt mindretall i de eksisterende menigheter. Disse er nå hjemløse i kirken. Vi ser det derfor slik at det er behov for en menighet som kan samle de som ikke finner et hjem i sin geografiske menighet til en valgmenighet. Her kan det finnes forskjellige modeller for utforming og tilknytning.

Vi erkjenner også at der finnes prester som tilhører mindretallskirken i sine menigheter. Enda er det slik at mange av disse er bedre i stand til å leve i mindretallsituasjonen enn lege menighetslemmer, på grunn av deres posisjon i menigheten. Det er viktig at disse får støtte og blir inkludert i vårt arbeide med å skape et nettverk av konservative kristne.

Hva med menighetene utenfor Den norske kirke?

Utviklingen vi har skissert ovenfor er ikke et fenomen som avgrenser seg til Den norske kirke. Mennesker fra alle kirkesamfunn og sammenhenger er påvirket av de samme strømninger og ideologier. Når så den tydelige forkynnelse, faste bekjennelse og kirketuktspraksisen blekner, vil mange menigheter oppleve de samme glidninger som i den store kirken. Det ser vi tydelig f eks i Frikirken der kvinners prestetjeneste ser ut til å bli akseptert som en bibelsk ordning. Senere vil andre spørsmål følge slik det skjer i samfunnet og i Den norske Kirke.

Vi har derfor fått et skille også blant frikirkene mellom dem som fremstår som tradisjonsbærere i bibelsyn og bekjennelse og dem som har valgt og stadig vil velge nye retninger. Dette fører til nye utfordringer 

Det er ikke å anbefale å gå over i en menighet der en bare vil oppleve på nytt å komme i den samme undertallsposisjonen som mange opplever i sine nåværende menigheter. Det vil være uheldig å innsnevre tilstedeværelsen av konservativ kristendomsforståelse til noen få og små kirker og menigheter. Derfor vil vi bli værende i kirken og finne vår vei videre der.

NorgesKIRKEN

Vårt alternativ er å opprette NorgesKIRKEN som en valgmenighet og et nettverk mellom eksisterende menigheter for å kunne ta vare på dem som i dag kjenner seg hjemløse i sin menighet, og for å nå ut til nye mennesker med evangeliet.

Arbeidet deles opp i 2.

Fase I: Gudstjenestefellesskapet NorgesKIRKEN Kristiansand

1. Arbeidsgruppen inviterer interesserte til å melde seg inn i NorgesKIRKEN som gudstjenestefellesskap. det første blir i Kristiansand.

2. NorgesKIRKEN er et fellesskap på luthersk grunn der medlemmene beholder sitt medlemskap i Den norske Kirke.

3. Når NorgesKIRKEN har minst 20 medlemmer erklæres menigheten som opprettet som menighet og fellesskap, og menigheten velger menighetsråd som fungerer som menighetens beslutningsorgan etter ordningene i Den norske Kirke.

4. Menigheten har dåp som medlemskriterium.

5. Menigheten bygger på den tro som er overgitt oss i det apostoliske ord og bekreftet gjennom kirkens bekjennelse. Vi tror i samsvar med 2. Tim 3,16 at ”alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning.” På denne bakgrunn vil vi avvise all bibeloppløsende teologi.

6. Det utarbeides en plan for faste gudstjenester og andre samlingspunkt.

7. Menighetsrådet kaller og ansetter ordinerte prester som er ansvarlig for å forvalte ord og sakrament. Noen eller alle prestene kan være ulønnede medarbeidere.

8. Menighetsrådet kaller og ansetter på samme vilkår lege medlemmer til tjenester i menigheten.

9. Menighetsrådet avklarer hvordan en skal løse oppgaver som gjelder forvaltning og arbeidsgiveransvar, som f eks kirkebokføring, rapportering og hvilke avtaler som skal gjelde ved oppløsning.

10. NorgesKIRKEN er villig til å ta ansvar for alle kirkelige handlinger for medlemmene i menigheten.

11. Det etableres hjemmesider og legges til rette for etermedier til kommunikasjon.

12. Det etableres et økonomisk fundament og budsjetter for menighetens drift.

13. Det etableres et nettverk med ”seniorprester” og ”Herbergemenigheter og –prester” for å betjene NorgesKIRKENS medlemmer utenfor de områder der en har egne menigheter eller grupper.

14. NorgesKIRKEN vil også være et nettverk for å hjelpe prester og menigheter til å stå fast i troen og sammen bekjenne det vi tror ut fra Skriftens åpenbaring uten å skjele til strømninger i tiden eller ugudelige pålegg fra styresmakter.

15. Det legges til rette for at grupper som er store nok, kan utskilles som sokn, velge eget menighetsråd og stå for driften av soknet i sin region.

16. Vi søker om å registrere NorgesKIRKEN som en valgmenighet inn under Den norske Kirke med en biskop som tilsynsmann. Forutsetninger for slikt tilsyn må være at vedkommende biskop anerkjenner vår tro og vårt bibelsyn som et legitimt uttrykk for kirkens tro og kristent liv.

Fase II: Etablering av Nettverket NorgesKIRKEN

Arbeidet som ikke er av lokal karakter (etablering av gudstjenestefellesskap mm på de enkelte steder) skilles ut som et nettverksarbeid med nasjonal horisont.

Arbeidet vil bestå i:

1. å utvikle nettsiden NorgesKIRKEN på nett.

2. å invitere til et nettverk av fellesskap, grupper, menigheter og enkeltmedlemmer på landsbasis der NorgesKIRKEN kan være koordinator og sette grupper og mennesker i forbindelse med hverandre.

3. å ta initiativ for å fremme felles saker til beste for medlemmene i nettverket.