Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?[1]

1. Innledning

Vår kirke[2] er i krise. Noen vil kanskje si at dette utelukkende er en teologisk krise, mens andre av oss ser at denne teologiske krisen langt på vei har kommet dit den er i dag på grunn av en ordningsmessig krise. En krise jeg vil mene har ligget latent i vår kirke lenge, men som på grunn av et enhetlig samfunn har ligget mer som en ulmende ”vulkan” under kirkefellesskapet. Nå er denne ”vulkanen” i ferd med å bryte ut og skape et nytt og ugjenkjennelig kirkelandskap for Guds folk.

   På veien videre er det uunngåelig å komme utenom konfrontasjonen med situasjonen. Og det er uunngåelig å komme utenom et oppbrudd fra de dype spor som norsk kirkeliv og kristenliv har gått i gjennom lang tid. Jeg skrev i en artikkel i kirkebladet Lære og liv etter siste lærenemnd følgende: ”Den videre debatten må for alt i verden ikke føres inn i gamle kirkepolitiske spor der kirkelige organer, organisasjoner og interessefellesskap innen Dnk i kjent stil posisjonerer seg etter alle forutsigbarhetens spilleregler. Dette er i så fall den største hindring for at kirkekampen skal lykkes!”[3]

   Vi må opp av sporene, om ikke sporene skal bli vår bane og styre oss. Fortsetter vi i de gamle sporene kan nok organisasjonene ennå en tid makte internt å demme opp for skadevirkningene av den kirkelige situasjonen. Men det representerer ingen løsning, og vi vil på sikt selv forvitre under utviklingen av tidsåndens kvern.

2. Kommunion

Temaet som er gitt meg er Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva? Men bak dette praktisk-teologiske spørsmålet om hvem og hva, så ligger det et mer grunnleggende teologisk spørsmål, nemlig spørsmålet etter; hvilket grunnlag det kirkelige fellesskapet er bygget på, hva som binder det sammen, hva som er Kirkens orden, og hva som er i stand til å føre Kirken videre. Det er ikke mulig å si noe prinsipielt om kirkelig fellesskap med hvem og om hva, uten også å si noen om selve grunnlaget for dette fellesskapet. Men nettopp gjennom å si noe om grunnlaget, er det også mulig å si noe om hvem og hva.

   Jeg vil nå innledningsvis få definere kirkelig fellesskap som et spørsmål etter et synlig åndelig fellesskap, som et spørsmål etter kristen enhet og nattverdfellesskap, kommunion. Dypest sett et spørsmål etter Kirken selv. Det er ikke et kart over hvem vi kan samarbeide med det spørres etter, alliansepartnere eller noe slikt, men etter hvem vi hører sammen med, og må dele kommunionen med.

   Som en helt grunnleggende forutsetning for hvordan vi tenker om kirkelig fellesskap, må vi ta innover oss dette at kirkelig fellesskap er en obligatio, en skyldighet, en plikt, en livsform vi ikke har anledning til å frigjøre oss fra. Og denne obligatio, dette som gjør kirkelig fellesskap obligatorisk, det praktiseres i svært dårlig grad i vår kirkelige kultur, og vi har liten bevissthet i kristenfolket om denne skyldigheten. Men vi har ikke lov til å stille oss utenfor eller uforpliktende til den som kristne. Uten at vi legger denne forutsetningen til grunn, forpliktelsen på det kirkelig fellesskap, vil vi ikke snakke samme språk i forhold til det som er tema, kirkelig fellesskap.

   Jesus sa: ”Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.”[4] I Efeserbrevet 4,3 blir vi kalt til å gjøre enhver anstrengelse for å vokte den Åndens enhet som skal råde i Kirken. Fokuset hos Paulus er rettet mot den forpliktelsen som dette er til Kirkelig enhet og fellesskap. Hebreerbrevets forfatter formaner som kjent til å møte fram når menigheten samles,[5] og denne bibelske formaningen kommer igjen hos de apostoliske fedre. I Ignatius sitt brev til Efeserne 5,3 kan vi bl.a. lese: ”Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv. …”[6] Forpliktelsen på fellesskapet er helt fundamental, i Skriften, så vel som i den tidlige apostoliske tradisjon.

   Enhver som studerer Det nye testamente sitt vitnesbyrd om denne saken vil fort finne det samme mønsteret, den samme forpliktelsen, de sterke bånd som knytter fellesskapet av døpte sammen til ett legeme, og gjennom eukaristien synliggjør og manifesterer Kirkens koinonia, kirkens fellesskap, den kirkelige kommunion.[7]

   Dette koinonia, denne delaktigheten i Kirkens fellesskap, denne kommunion, bygger ikke på frivillighet, uavhengighet eller vennskap, men på en sakramentalt forpliktende enhet og en felles bekjennelse til Kristus som Herre og den tro som er overgitt til de hellige.[8] Utenfor denne enhet finnes det ikke kirkelig fellesskap, men det kan nok finnes kristelighet og kristelig virksomhet, men ikke kirkelig fellesskap, kommunion.

   Fra en side sett skulle dette være tilstrekkelig for å svare på vårt tema Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva? med å si; bibelen, apostlene og deres etterfølgere gir oss ikke noe valg – vi er forpliktet på fellesskapet med alle de døpte, og til å møte fram ved Kirkens gudstjenester og dele den samme eukaristi. Vi er kalt til å dele kommunion med hverandre. Det er kirkens orden, og den apostoliske ordre til oss. Ja, det er Jesu bud!

3. Hva grunnlaget for kirkelig fellesskap ikke er

Når det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

   Og for å svare på det vil jeg begynne med å si noe om hva det ikke er vi samles om, men som i vår aktuelle situasjon ofte blir brukt som begrunnelse for å holde fast på det fellesskapet vi nå har i Den norske kirke (Dnk). Jeg vil peke på de dype sporene vi må opp av og ut av.

   Debatter omkring kirkeordning og veivalg har ofte vist seg som en evig runddans, fordi vi tviholder på en teologi som i grunnen er vel så mye et forsvar for en sosiologi. Skal vi komme noen vei videre i fellesskap, og ikke bare hver for oss, så må vi være villige til å stille en egendiagnose på vår egen kirketenkning. Og også vise evne og vilje til å åpne opp for andre perspektiver enn de som har vært kirkepolitisk korrekte i vår hjemlige lutherske andedam. Jeg mener at vi som sitter her, vi er selv en del av vår tids ekklesiologiske krise. Det er ikke bare en krise som finnes over oss, på bispenivå, eller hos kirkestatsråden, men krisen ligger i systemet som både Indre-, ytre-, Nor- og Sambandsmisjon er en del av. Derfor må vi også gå i oss selv om vi skal ha tro på en bærekraftig Kirke og et legitimt kirkelig fellesskap i framtiden. Jeg vil derfor nå peke på hva kirkelig fellesskap ikke bygger på, og samtidig – ganske stikkordsmessig (på grunn av tiden) peke på alternativ tenkemåte.

A. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på gode prester. Når gode prester blir brukt som begrunnelse for å holde fast på et menighetsliv og på et kirkelig fellesskap lokalt, da blir de gode prestene misbrukt. For Kirkens Herre har ikke grunnlagt kirken på kvaliteten av presteskapet, men på det store depositum han har betrodd kirken, og dermed også presteskapet.[9] Det er nok pastoralteolog i meg til å vite om de apostoliske formaningene til menighetens presbytere, men disse formaningene handler nettopp om troskap mot dette depositum, denne overleveringen, denne fagre skatten.

   Jeg vil heller være med på å si at fellesskapet er grunnlagt på gode biskoper. For biskopens oppgave er å sørge for kirkens enhet og at alle prestene, enten de er gode eller mindre gode, forvalter Guds ord og sakramentene i samsvar med Kirkens tro, bekjennelse, overlevering og orden. I samsvar med det som Kirkens Herre har betrodd Kirken.

   Av og til får jeg høre det; du trenger vel ikke bry deg om hva biskopen står for. Du er jo en god prest som kan ha frimodighet på bibelens grunn! Men da er mitt svar tilbake. Ja, det kan du kanskje ha rett i når det gjelder frimodighet, men vi bygger ikke kirke på min frimodighet på bibelens grunn. Hva betyr det om jeg er en god prest på bibelens grunn, hvis ikke det jeg forkynner og lærer og praktiserer som prest har støtte av kirken, men blir mitt private vitnesbyrd? Hva når kirken selv, med biskopen i spissen vender oss ryggen?

   Hva når konfirmantene mine spør om hva som er rett og sant i spørsmålet om kvinnelige prester, sex før ekteskapet, homofilt samliv, fortapelsen etc.? Hva når jeg som prest i Dnk skal veilede i sjelesorg, eller rettlede menighetsrådet og stille kriterier for liv og lære blant kirkens frivillige medarbeidere som har en forkynnende oppgave i kirken etc. Da er det kirkerettslig og teologisk nødvendig for meg som prest å hente støtte for mitt syn, ikke bare i Skriften, men i det kirkelige fellesskapet og i en kirkelig orden. Jeg må ha en biskop som gir det jeg forkynner i Kristi sted legitimitet, oppmuntring og ros. Og om jeg skulle si noe som var vrangt, ville jeg satt pris på den biskop sin omsorg, og menighetene skulle forvente denne omsorg fra Kirken at jeg ble irettesatt som prest. Nå kan jeg etter hvert bli grundig irettesatt fordi jeg sier noe som står i Skriften. Jeg må holde det for meg selv fordi det mangler kirkelig legitimitet og skaper bare dårlig image for kirken.

   Så for å konkludere dette punktet; Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på gode prester, men på et fungerende apostolisk tilsyn.

B. Kirkens fellesskap er ikke grunnlagt på det alminnelige prestedømme som demokratisk styringsorgan for kirkens ordo,[10] enten det er i kraft av den døpte keiser eller konge eller statsråd, eller i kraft av det troende lekfolk. Det er en konstruert forestilling som har vokst fram som en ettervirkning av reformasjonen og er en politisk tanke som i realiteten fører til sekularisering av kirken, noe som er empirisk bevist gjennom utviklingen i de protestantiske kirkesamfunn, særlig de siste 100 årene. Og, det er samtidig et åpenbart misbruk av 1Petersbrev 2,5 og Åp.1,6, når disse tekstene brukes som utgangspunkt for kirketanken i Det nye testamente. De taler om Guds folk, det er riktig, og om Guds folks stilling innfor Gud i den nye pakt, men de handler ikke om kirkestyret, det er forskjellen.

   I stedet finner vi helt klart en hierarkisk struktur for kirkens orden i Det nye testamente. Kristus er hodet, [11] grunnlagt på de tolv,[12] på apostlene og profetgrunnvollen.[13] Vi har nøkkeltekster som vitner om et hierarki i apostelflokken, der Simon Peter har lederrollen mellom apostlene.[14] Dette avspeiler seg også i måten Paulus blir akseptert som apostel på, nemlig i møte med Peter.[15] Apostelkollegiet som vi møter på apostelmøtet i Jerusalem vitner samtidig om at menighetene som var spredt rundt om ikke var autodidakte, men hentet sin læremessige autoritet i apostolisk og kirkelig konsensus.[16] Den videre overleveringen av tjenestene skjedde suksessivt gjennom håndpåleggelsen og innsettelsen i menighetene.[17] Og den videre utviklingen i ur- og oldkirken bærer en stadfestelse med seg om at Den Hellige Ånd konsoliderte denne orden som i Det nye testamente kun er i sin vorden.

   Kirkens fellesskap er derfor ikke grunnlagt på det alminnelige prestedømme, men på Kristi sendelse av apostlene, og apostlenes lære og formaninger, som danner fundamentet for den kirkeretten som raskt etablerte seg i kjølvannet av aposteltiden. Til et overbevisende studium omkring dette kan jeg vise til nytestamentleren Raymond E. Brown, i hans bok: The Churches the Apostles left behind.[18]

C. Kirkens fellesskap er heller ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt eller en sosiologisk forankret enhetskultur, slik enhetsbåndet de facto har vært i vår kirke siden reformasjonen. I Dnk har det vært kongemakten/staten, samt en stor grad av enhetskultur som har vært det faktiske enhetsbåndet i vår kirke. Det har langt på vei vært en mer sosiologisk enn en læremessig, bekjennelsesmessig og forpliktende enhet i forhold til kirkens dogma (forpliktende læresetninger). Dette ser vi hver gang kirkens lære er blitt berørt, og Lærenemnda er det fremste beviset på dette. Det er ikke kirkens dogma som står i sentrum. Heller ikke sannhetsspørsmålet, men summen av de synspunkter som finnes innenfor kirkefellesskapet. Det er det som blir det normerende, fordi kirken ikke har evne til å rive seg løs fra falske enhetsbånd, og knytte seg opp til de enhetsbånd som Kirken skal bygges på.

   For kirkens tverrstruktur, organisasjonene har det vært karismatisk lederskap rundt skikkelser som Ole Hallesby, Ludvig Hope, Øivind Andersen og Carl Fredrik Wisløff, samt en enda mer snever enhetskultur som har vært enhetsbåndet mellom de kristne. Når denne enhetskulturen blir utfordret vil organisasjonene få store problemer med å holde organisasjonene samlet på teologiske premisser. Bare så lenge det internt er sosialt akseptert og et demokratisk flertall for et syn kan det opprettholdes i organisasjonen. Apostolisk tradisjon står svakt som argument, selv om denne tradisjonen har tydelige røtter i Skriften. Det ser vi i Normisjons og Frikirkens syn på kvinnelig prestetjeneste, og dette vil Misjonssambandet erfare til fulle når forsamlingsbyggingen i organisasjonen har kommet så langt i selvstendiggjøring at kvinnelig lederskap i forsamlingene må avklares. Hva gjør dere da med disse tekstene?

   De såkalte ”høvdingene,” det karismatiske lederskapet, skapte i sin tid en enhetskultur som har vært et enhetsbånd i organisasjonene. De klarte å forplikte på et sterkt bibelsyn som skapte en sosiologisk bibeltroskapsidentitet. Det var denne identiteten omkring bibelen som Guds ord som har båret fellesskapet, og som har skapt den kirkeforståelsen som nesten utelukkende går ut på at kirken er der hvor noen samles om Guds ord i troskap mot dette ordet.

   For å oppsummere dette punktet; Kirkens enhet i Norge, i Dnk og kirkens organisasjoner, har realiter vært og er en sosiologisk enhet, og i mindre grad en teologisk enhet, og knapt nok en ekklesiologisk enhet.

D. Kirken er heller ikke grunnlagt på en funksjon der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes,[19] men et personalt fellesskap med Den treenige Gud og hele Guds folk gjennom Kirken som midler, under det vi gjerne kaller for kirkens kjennetegn, notae ecclesiae.

   Augustana artikkel VII er en utfordring for oss i kirketenkningen. Her er vi på reformatorisk mark på selve slagmarken. Hvordan Augustana VII skal forståes er én ting, og samtidig dette med hva som hører med kirkes esse og bene esse.[20] For min del har jeg kommet fram til at Augustana VII ikke må brukes reduksjonistisk på den måten at den legitimerer brudd på kirkens orden selv om denne orden sorterer under jus humanum.[21] Men bare skal brukes som et kirkerettslig skjold mot heresi. Med andre ord; Augustana VII er ikke skrevet for å gi grunnlag for brudd på den forpliktende kommunionen. Tvert om. Der sakramentene blir forvaltet rett[22]må det jo være i troskap mot en helhetlig ekklesiologi og kirkelig orden.

   Et funksjonalistisk embetssyn og en kongregasjonalistisk kirkeforståelse finner ikke noe direkte støtte i CA VII, og blir derfor et misbruk av denne artikkelen når den trekkes i den retningen, slik det ofte gjøres.

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene. Vi kan ikke bruke evangeliet til å frigjøre oss fra den forpliktelsen som kirkelig fellesskap er. Evangelisk frihet er ikke frihet fra kommunion. Det er i så fall et annet evangelium enn det jeg bekjenner meg til i den tredje trosartikkelen.

Jeg har nevnt disse fem punktene, som kunne vært flere – (f.eks. det formastelige i å kalle Kristi legeme, Kristi Kirke, for et stillas) – for å illustrere at vi må rydde opp i en rekke forestillinger før vi kan komme videre. Dersom vi fortsetter å bygge kirke på disse premissene, slik vi faktisk har gjort og tenkt, da bygger vi, slik jeg ser det, feil. Da er vi selv en del av det ekklesiologiske problemet i vår tid. Og vi vil ikke komme til rette med bekjennelsesspørsmålet, og til rette med spørsmålet om kirkelig fellesskap med hvem, og om hva som skal ligge til grunn for en forpliktende kommunion. Kommer vi ikke opp av vår egen ekklesiologiske hengemyr vil vi ikke oppleve annet enn at bekjennelsesstrebende kristendom av særnorsk avtapning skrumper inn i stadig mindre grupperinger av sekterisk art. For det som alle disse nevnte forutsetningene ikke legger til grunn, det er en apostolisk kirkerett. Skal vi søke kirkelig fellesskap må det skje på kirkerettslig grunn. Det er kirkeretten som har kollapset i vår kirke.

4. Kirkelig fellesskap med hvem

Heresiproblemet er det som reiser spørsmålet om kommunion med hvem. Vi skal nemlig ikke ha kommunion med vranglærere og skismatikere som fører Guds folk vill.[23] Det lærer Skriften oss. Men utenfor en apostolisk kirkerett blir læretukten og kirketukten overgitt til den enkelte sin samvittighet på Skriftens grunn. Det er ikke apostolisk. For det er en felleskirkelig oppgave å sørge for at læren blir ivaretatt og overgitt videre. Og det er et biskoppelig ansvar å føre tilsyn med både prester og menigheter slik at troen styrkes og vrang lære settes hinder for.[24] I vår kirke er biskopen fratatt den kirkerettslige muligheten til å føre et tilstrekkelig læretilsyn. Hvorfor? Fordi det som understøtter vårt bispeembete er ikke et apostolisk læreembete i historisk suksesjon med kirkens overleverte trosskatt, men et embete som henter sitt mandat fra kongen i statsråd og et demokratisk valgt kirkemøte. Det vil derfor til enhver tid være den rådende politiske og kirkelige sosiologi som gir legitimitet til den kirkerettslige utøvelsen av bispeembetet. Det er det som gjør at vi kan få slike merkelige, og i og for seg helt uforståelige konsekvenser som at vår broder Børre Knudsen mister kappe og krage, mens Tor B. Jørgensen kan bli biskop.

   Dette kollapset i kirkeretten vis a vis bekjennelsesgrunnlaget er ikke gjenopprettelig med dagens kirkeorden. Vår kirke har kollapset som Kirke på sitt mest fundamentale, nemlig å forvalte kirkens overleverte trosskatt. Og grunnen ligger ganske enkelt i det grunnlag hvor kirken henter sin legitimitet, hos fyrstebiskoper utnevnt av Kongen og i det alminnelige prestedømme, løsrevet fra forpliktelsen på en allmennkirkelig tradisjon. Kirken er både i topp og bunn, vanstyrt.

   Min konklusjon er; jeg har ikke noen tro på Dnk’s framtid som Kirke. Men jeg har tro på at mange døpte og troende mennesker i Dnk kan berges for Guds rike og føres tilbake til et kirkelig fellesskap på apostolisk grunn, men veien dit kan synes både sosiologisk sett, og mange vil sikkert også mene teologisk, svært lang. For veien fra frivillige lekmannsorganisasjoner til forpliktende kirkelig kommunion under et apostolisk legitimt tilsyn, den veien synes for meg som en nesten uoverstigelig barriere. Men samtidig mener jeg ut fra vår aktuelle situasjon i Dnk og vår økumeniske forpliktelse, slik Kristus selv ber for vår enhet, at det er den barrieren vi nå er kalt til å overvinne.

Praktisk talt står vi overfor to alternativer i vår tid. Enten 1) å søke fellesskap på apostolisk grunn i et større økumene. Eller 2) å tvilholde på retten til å etablere kirkefelleskap i celler, frikirker, bekjennelsesgrupper etc. etc. Men det siste kommer i så fall i konflikt med forpliktelsen vi har som kristne til å synliggjøre kirkens fellesskap i en felles kommunion. Frikirketanken er ikke apostolisk. Partivesen er ubibelsk.[25] Kommunionen er vårt kall! Enhet er vårt kall.

5. Hva med fellesskapet i Den norske kirke?

Dersom apostolisitet og katolisitet – slik disse begrepene finnes i vår apostoliske og nikenske bekjennelse – er grunnlag for kirkelig fellesskap, kan vi på dette grunnlag trekke læremessige grenselinjer, samt på bibelens grunn avholde oss fra kommunion med de som i lære og liv fører mennesker vill. Vi har ingen kirkelig eller bibelsk forpliktelse til kommunion med autonome, frittgående, vranglærende biskoper, som ikke holdes på plass av Skriftens ord, et bispekollegium eller forpliktende kirkelære slik den er nedfelt i en allmennkirkelig arv.

   Hvordan vil jeg selv forvalte dette som prest i Dnk? Jo, inntil jeg selv har funnet veien – enten sammen med brødre og søstere i Dnk over i et større økumene med gyldig tilsyn for menigheter og prester – så vil jeg forholde meg svært pragmatisk med tanke på kirkelig fellesskap i Dnk. Jeg søker ikke forpliktelsen innover i Dnk sitt kirkelandskap, men utover mot den Kirken som bærer Kirkens kjennetegn.

   Samarbeid og praktisk fellesskap er noe annet. Når det gjelder samarbeid kan vi føle oss ganske frie. Der gjelder formaningen om å la alle mennesker merke hvor gode og milde dere er.[26] For all del, samarbeid og vær hyggelige over en lav terskel. La alle gode krefter stå sammen der de kan i samfunnet og i mellommenneskelige relasjoner. Skap ikke unødvendig avstand og konflikter, men vis smidighet og raushet også i tverrkirkelig og indrekirkelig sammenheng. Men det er ikke det som er tema i dag. I dag er tema kirkelig fellesskap – med hvem – om hva? Og slik jeg definerte det innledningsvis, så handler det om den dypeste kirkelige tilhørigheten. Den obligatio som hviler på oss til felles kommunion. Og når det gjelder kommunion, da går det hellige skillelinjer i min teologi. De skillelinjene går jeg ikke over, selv om dette skulle stride mot det såkalte kirkerettslige minimum og biskoplige pålegg.

   Samtidig, fordi jeg har gitt opp troen på en framtid for Dnk som Kirke, så har jeg også i en viss forstand lagt ned bekjennelseskampen i denne kirken. Nemlig i den forstand at jeg har tro på at klassisk kristendom igjen skal vinne dominerende rom i kirken. Bekjennelseskampen må være positivt byggende og ikke defensivt tapende. Det betyr i praksis at jeg kommer til å være pragmatisk i min tjeneste som prest i denne kirken. Jeg kommer til å være selektiv med å si i fra om det skjer ting i kirken som ikke burde skjedd, fordi det er ikke annet å forvente. Om Helge Hognestad, Siri Sunde eller Tor B. Jørgensen, eller vi skulle få prester i Dnk som den danske Thorkild Grosbøll, la de styre på. Vi har andre ting å arbeide for enn å renske Dnk for slike. Det har vi likevel ingen kirkerettslig mulighet til. Men jeg vil si i fra, og bekjenne i ord og handling der det er nødvendig i forhold til den biskop jeg står under tilsyn av, og det som rører ved menighetenes liv i de sokn der jeg er prest. Jeg vil også heve røsten om brødre lider urett i Dnk på grunn av sin troskap mot Herren Jesus og den apostoliske tro.

6. Kirkelig fellesskap - med hvem - om hva?

La meg på bakgrunn av det jeg har sagt til nå prøve å utmynte et kort svar på det spørsmålet som er reist.

   Jeg har definert spørsmålet etter kirkelig fellesskap med hvem, som et spørsmål etter Kirken selv. Og spørsmålet etter kirkelig fellesskap om hva, som et spørsmål etter kirkefellesskapets sentrum, kommunionen. Kan vi finne Kirken selv i Dnk? Mitt korte svar på spørsmålet er nei. Kan vi være forpliktet på kommunionen i Dnk? Mitt korte svar på det spørsmålet er nei. Men det fritar oss ikke fra forpliktelsen på kirkelig fellesskap og kommunion. Det er derfor et svært betimelig spørsmål å reise i vår tid; Kirkelig fellesskap – med hvem – om hva?

   Personlig har jeg i brevs form utfordret de fem konservative biskopene i Lærenemnda til å vise ny vei, åndelig lederskap og til også å gå veier som danner et nytt kirkerettslig grunnlag for bekjennelsestro kristendom i vårt folk. Det måtte i så fall være for å føre Dnk inn på sporet igjen av å være en apostolisk inntakt Kirke at de gjorde noe slikt. Det hadde vært stort om vi kunne fått eie håp om noe slikt. Men kan vi håpe på det?

   Odd Bondevik er den som har gått lengst i å ville markere, men da i den mildeste formen, nemlig å gå av som biskop. Det sa han etter møtet her på Fjellhaug for ett år siden. Jeg har ikke tro på at mitt vesle initiativ når fram. Og – tilgi meg – jeg har heller ikke tro på at en samlet ”trussel” fra organisasjonene har troverdighet nok til å nå fram i bispekollegiet og på kirkemøtet.

   Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

   Den nordisk-katolske kirke har forsøkt en slik vei. De har funnet et hjem, et sted for forpliktende kommunion.

   I nyere tid har Messiaskirken (Den lutherske kirke i Norge) samlet seg i et større luthersk økumene med røtter til USA og Missouri synoden, og funnet forpliktende kommunion.

   Valgmenigheter med klassisk tilsyn er løsningen som Norges-kirken peker på som en løsning for Dnk’s framtid, men uten at kommunionsspørsmålet har blitt behandlet utførlig der.

   Jo, det spriker. Noen går over i Frikirken, noen til DELK, og noen tar steget over til den Ortodokse kirke eller konverterer til Den romersk-katolske kirke. Vi ser at Normisjons menigheter (Norkirken, IMI-kirken, Storsalen etc.) selvstediggjøres og blir mer og mer autonome på siden av Dnk. Og Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet tenker mer og mer langs linjer om forsamlingsbygging. Det er sosiologien som fanger oss.

   Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.