· Hovedsiden
· NorgesKIRKEN
· Bakgrunn & Basis
· Kirke & Tro

· Forbønn
· Biskop
· Nyhetsbrev
· Anmeldelser
· Innmelding
· Kalender
· Humorsider
· Kontakt oss
· Tidligere artikler

NorgesKIRKEN

Paulen 20

4625 Flekkerøy

Telefon: 38 10 00 90

Telefaks: 38 04 61 65

Mobil: 997 11 401

Bankkto.: 3000.16.28948

E-post: post@norgeskirken.no

Lærenemnda og kirkens lære

Det er med den største ydmykhet vi i NorgesKIRKEN vil prøve å gi en kommentar til Lærenemndas arbeide vedrørende skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilt samliv. Når vi likevel har frimodighet til dette er det ut fra den overbevisning at åpenbaringen er gitt til kirken som helhet og at alle kristne har både rett og plikt til å prøve læren.

Vi oppfatter Paulus slik at han både vil sette ting i sitt rette perspektiv, gi menigheten den rette autoritet og den rette ydmykhet, når han sier: (1. Kor. 1,26ff) ”Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.” Det er til sist troskapen mot åpenbaringen og åpenbaringens Gud det står om.

Homofilt samliv i strid med Guds ord

Lærenemnda ble delt i to fraksjoner i synet på legitimiteten av homofilt samliv. Vi refererer nedenfor til de som står for en tradisjonell forståelse som den klassiske fraksjonen og de andre som står for en modernistisk forståelse som den liberale fraksjon.

Den klassiske fraksjonen avviser homofilt samliv med den begrunnelse at Guds ord som Skriftens samlede vitnesbyrd avviser denne samlivsform og de anser homofilt samliv for å være synd, og som sådan også angå menneskers frelse. Biskop Olav Skjevesland skriver i en egen kommentar om Lærenemndas uttalelse (som finnes på vår nettside) at ”det mest troverdige og konsistente svar her er, alt i alt, å reise en samlivsetisk motkultur på bred front.” Vi tolker dette utsagnet slik at biskopen åpner for å sette samboerskap i samme kategori.

Alt dette slutter vi oss til og vil være med på å arbeide videre for. Men når det er sagt står vi igjen med en del spørsmål om hvordan en skal forstå utsagnet om at ”det er i nemnda ingen uenighet om at Skriften er den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære, og at spørsmål som angår kirkens lære derfor må avklares gjennom fortolkning av Skriftens budskap. Dette gjelder også spørsmålet om homofilt samliv. Alle medlemmer forstår sitt standpunkt i spørsmålet om homofilt samliv som forankret i og begrunnet ut fra forståelse av Skriften og bibeltekstene” (Pkt. 3.9).

Skriftforståelse og skriftbruk

Det ville mildest talt være å sage av den gren en sitter på om ikke nemnda ville anse Skriften som den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære. Når de på dette grunnlag likevel kommer til helt motsatte konklusjoner, viser det at en vilje til å se på Skriften som øverste norm, ikke er tilstrekkelig. Det synes å være enighet mellom fraksjonene i at Skriften og de bibelske tekster må forstås både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. Selv om de også fremhever Skriften som øverste norm for kirkens lære og liv, har de skaffet seg rom for at ”skriftfortolkningen kan variere noe fra tid til tid.” Dette har begge fraksjoner behov for ettersom samtlige har forlatt Bibelens tale om kvinners plass i menigheten slik et stort flertall av biskopene forsto og praktiserte dette spørsmålet for bare 30 år siden. Biskop Skjevesland henlegger spørsmålet om kvinners plass i menigheten til ”tradisjonen” og mener at en av den grunn kan endre syn i dette spørsmålet. Vi mener biskopen møter seg selv i døra når han samtidig kommenterer at  ”en rund henvisning til Jesu måte å møte mennesker på (i homofilispørsmålet) ikke må få punktere konkrete bibelske anvisninger.” Det blir for enkelt å henvise spørsmålet om kvinners plass i menigheten til tradisjonen, når det vitterlig er skarpe formaninger i Skriften knyttet til spørsmålet. Da må en i alle fall levere den nye innsikt fra Skriften på en så overbevisende måte at det gir grunn for å endre en 2000-årig forståelse av Skriften og den kirkelige tradisjon som har sprunget ut av dette. Dette vil vi utfordre biskopen på.

Der er andre spørsmål som de også (med noen nyanser) mener at kirken med rette har endret forståelse og praksis av med utgangspunkt i de endringene som har skjedd i samfunnet, - som for eksempel slavehandel og vigsel av fraskilte. Vi viser til en mer utfyllende kommentar om dette i Dag Øivind Østerengs foredrag: ”Er da Kristus blitt delt?” (som finnes på nettsiden).

Understrekningen av at hele nemnda står på Skriften som vår øverste autoritet sammen med konklusjoner som fører i hver sin retning uroer oss. Når biskop Skjevesland innfører tradisjonen, fornuften og erfaringen som åpenbaringskilder, som rett nok må underordnes Skriften, skaper han usikkerhet rundt forståelsen av sola scriptura. Dette nye skriftsynet (som fort kan bli skriften alene + tidsånden--) er et prinsipielt annet standpunkt enn det f eks Regin Prenter gir uttrykk for i boken Kristen tro (Stavanger 1973), der han sier: ”Når vi sier at den kristne lære skal kaste Guds ords lys over hemmelighetene i troen og bekjennelsen, så betyr det at vi skal tolke bekjennelsen ved hjelp av Den Hellige Skrift. Bibelen er vår veileder og høyeste autoritet i all kristen lære.” Det samme gjør Aksel Valen-Sendstad gjeldende, når han i ”Kristen kunnskap og kristen tro” (Oslo 1974) skriver at Bibelen tolker seg selv. ”Vi tar alltid utgangspunkt i hovedsaken, det klare og enkle evangelium, og går derfra til de vanskelige spørsmål.” Han understreker prinsippet om ”å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2. Kor. 10,3-5). Åpenbaringen av Guds vilje forandres ikke av at samfunn og kultur endrer seg. Løsningen på den økende kløften mellom et sekularisert samfunn og åpenbaringen av Guds gode skaperordninger og hans vilje med menneskene, kan ikke være tilpasning av budskapet slik at det passer til tidens tankegang, men kallet til omvendelse, underordning og lydighet imot Guds ord under Den Hellige Ånds veiledning.

En annen svakhet i nemndas fundamentering av sin skriftforståelse er en manglende henvisning til de andre store kirkesamfunns tolkningsnøkkel for Skriften. Dermed øker faren for en økumenisk isolasjon som bryter med tanken om kirkens enhet. Dette problemet er kommentert i Lærenemndas uttalelse.

Den klassiske fraksjonen mener partnerskapsloven og homofilt samliv bryter med de rammer som Skriften trekker opp for seksuelt samliv, mens den liberale fraksjonen mener tiden er inne for at også kirken må støtte ordninger som legger til rette for gjensidig forpliktelse og ansvar i den nære, kjærlighetsfylte og gjensidig personlige relasjon innenfor offentlig lovhjemlet ramme.

Vi støtter fullt ut den klassiske fraksjonens fortolkning av Skriften i deres syn på partnerskap og homofilt samliv som et brudd med Guds vilje og åpenbaring. Vi tar avstand fra en skriftforståelse som omtolker den profetiske og apostoliske åpenbaring og tilpasser den til enhver tids rådende ideologier.

Forskjellene mellom de to fraksjonene i Lærenemnda i synet på skriftforståelse og skriftbruk viser seg på den måten at de setter ulike grenser for hva som er sentralt og perifert eller klart og mindre klart. Begge fraksjoner har i noen spørsmål (kvinners plass i menigheten og vigsel av fraskilte uten vilkår) vært villige til å bruke vår tids tolkningsnøkkel for å komme til rette med spørsmål som de oppfatter som perifere eller mindre klare, i stedet for å holde fast ved det som faktisk står i den profetiske og apostoliske overlevering. Den liberale fraksjonen vet av erfaring at de har tiden på sin side. Når vi på 70-tallet i diskusjonene om kvinners legitime prestetjeneste pekte på at dersom vi bøyer av på dette punktet fra Skriftens ord, vil sannsynligvis det neste bli homofilispørsmålet, ble vi kontant avvist. Vi må dessverre konstatere at vi fikk rett.

Av disse grunner er det ikke tilstrekkelig at vi enda har en klassisk fraksjon som står fast på den bibelske lære i spørsmål om partnerskap og homofilt samliv. I særdeleshet dersom en ikke er villige til å trekke praktiske konsekvenser av at en er delt i motsatte konklusjoner i et så viktig spørsmål. Vi ser at den klassiske fraksjonen er i ferd med å tape også dette slaget fordi de toner ned alvoret av å innta et annet standpunkt enn det de selv inntar og ved å åpne for muligheten av å stå for det motsatte syn innenfor kirken og dermed gjør saken til et adiaforon. Så langt vi kan se er der bare ett unntak: Medlemmet Ådna vil anføre at deler av argumentasjonen i delkapittel 3.6 som er lagt til grunn for andre medlemmers konklusjon om at homofilt samliv kan aksepteres, underminerer Skriften som et troverdig åpenbaringsvitnesbyrd.

Vi ser at biskoper og domproster hele tiden går i tenkeboksene for så å komme ut igjen med det motsatte syn av det de tidligere hadde. Begrunnelsene deres er hele tiden at de har fått nytt lys over tekstene i lys av dagens situasjon. Det er svært lenge siden noen gikk den motsatte vei, men det er vår overbevisning at Gud selv vil vokte over sitt ord og sin åpenbaring på en slik måte at sannheten vil bli bevart og kan overleveres til nye slekter.

Kirkens kall er å være en profetrøst i verden. Ser vi på kallelsen av profeter i Det gamle Testamentet, ser vi at flere av dem vegret seg for å gå med det budskapet de fikk. De argumenterte med Gud for å få slippe, men Gud holdt dem fast i sitt kall og lovte å være med dem.

Vi må arbeide for en annen skriftforståelse og skriftbruk der vi ikke gir etter for samtidens press og ønske om endringer, men står fast på den åpenbaring og fortolkning som Skriften selv gir og som også har lange og bærende tradisjoner i kirkens historie.

Selv om vi er glade for den klassiske fraksjonens uttalelse og støtter denne, må vi erkjenne at det i lærenemnda for tiden ikke er noen som målbærer Skriften som eneste autoritet i lærespørsmål. Det gir oss enda en grunn til å arbeide videre med å bygge kirke nedenfra.

Konsekvenser av utviklingen

Det er vanskelig å se hvordan vi kan ha en kirke som likestiller to uforenlige syn i homofilispørsmålet. Dit er vi ikke kommet enda selv om uttalelsen fra lærenemnda åpner for at det kan skje. Vi er imidlertid kommet i en bekjennelsessituasjon i kirken (se foredraget: ”Er da Kristus blitt delt?” på våre nettsider). Medlemmet Gunhild Hagesæter åpner for at spørsmålet kan bli kirkesplittende, og vi støtter fullt ut den oppfatning.

Ser vi på utviklingen i kirken de siste årene har presset økt betydelig på de som er i den ”konservative kirkelige” kategorien. Mange prester har trukket seg tilbake i en slags kongregasjonalisme og tenker at så lenge de får forkynne og forvalte sakramenter i sin egen menighet uten for mye innblanding fra andre så får det heller gå. Andre av mer lavkirkelig støpning har mindre problemer med å oppgi tanken på å tilhøre èn kirke. De velger seg andre allianser og fører selv an i utviklingen videre.

En sann kirke kan ikke leve med en lære og en praksis som samtidig avviser som synd og godkjenner en bestemt livsførsel som legitim for en kristen. Det er for tidlig å si noe sikkert om hvor veien går videre når det gjelder mulighetene for å forbli i en kirkestruktur. Det vil kreve arbeid og bønn å avklare. Vi må blant annet få anledning til å studere nærmere de alternativer og konsekvenser et eventuelt skille mellom stat og kirke vil føre med seg. Det som imidlertid avtegner seg allerede nå er den veien som er velprøvd i flere sammenhenger tidligere: at en prøver forkynnelsen på Guds ord og ikke inviterer dem som lærer i strid med Guds ord til våre prekestoler. Det er en myndighet som ingen kan ta fra oss. De samme konsekvenser må trekkes også av de biskoper som avviser homofilt samliv som synd dersom deres vitnesbyrd skal være sant og troverdig.

Biskopens Bibel

Klipt fra Tønsberg Blads nettside                      

"Hvordan kan biskopens bibelsyn henge sammen med Bibelens egenpresentasjon, med vår kirkes bekjennelse og med ordinasjonsritualet? Kan hun kalle Bibelen "Den hellige skrift" og samtidig si at "Det nye testamente er skrevet ut fra heterofile menns horisont"?"

Harald Kaasa Hammer
kapellan, Nøtterøy
Januar 28, 2006

Biskop Laila Riksaasen Dahl har – etter at Lærenemnda kom med sin innstilling – kommet med en redegjørelse: "Derfor endret jeg syn". Det mest dramatiske er vel ikke at biskopen skiftet syn. Hun forklarer at hun nå vil være konsekvent i sin bibelbruk. "Etter hvert som prosessen i nemnda skred fram, falt mine innvendinger mot homofilt samliv fordi min bibelbruk fremsto for meg selv som mer og mer inkonsekvent".

Biskopens bibelsyn: Det mest dramatiske i biskopens redegjørelse for hvorfor hun "skiftet syn" er hennes beskrivelse av bibelsynet sitt: "Det nye testamentes formaninger er farget av den tid de ble til i, med den tids patriarkalske og kjønnshierarkiske horisont. Det nye testamente er skrevet ut fra heterofile menns horisont".
Jesus sa at ville utruste apostlene med Den Hellige Ånd og understreket stadig hvor viktig det var å ta vare på hans ord. Det nye testamente er apostlenes vitnesbyrd, opplyst av Den Hellige Ånd. I vår kirkes bekjennelse understrekes det at "Den Hellige Ånd blir gitt med ordet og sakramentene som midler". Når prester ordineres til tjeneste, formaner biskopen til å "forkynne Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige skrift".
Det må være tillatt å spørre: Hvordan kan biskopens bibelsyn henge sammen med Bibelens egenpresentasjon, med vår kirkes bekjennelse og med ordinasjonsritualet? Kan hun kalle Bibelen "Den hellige skrift" og samtidig si at "Det nye testamente er skrevet ut fra heterofile menns horisont"?

Jesus eller Det nye testamente? Biskopen gir sin begrunnelse for å se bort fra det Skriften sier om homoseksuell praksis: "Jesus Kristus er Skriftens sentrum. Alt i Skriften må prøves på ham". "Det er et ideal i vår kirke at vår skriftbruk gjennomlyses av Jesu liv og gjerning, og det han sto for. Det er kjernen i begrepet skrifttroskap". Hun sier altså at Jesus står over Det nye testamente. Men hvem har myndighet til å si hva det er i Det nye testamente som ikke holder mål i forhold til Jesu liv og gjerning?
Det hører til barnelærdommen at Bibelen består av et gammelt og et nytt testamente. Et nytt testamente avløser og opphever et gammelt testamente. Derfor skal Det gamle testamente prøves på Det nye testamente. Men at så Det nye testamente skal prøves på Jesus, hvordan kan det forsvares? Hvem har myndighet og innsikt og åpenbaring til å forklare menigheten hva de ikke må lese og tro og handle etter i Det nye testamente? Hvilken Jesus har vi i stedet for han som har åpenbart sitt liv, sin gjerning og sin vilje i Det nye testamente – gjennom sine apostler og ved Den Hellige Ånd?
Biskopen nevner som eksempler det hun mener Skriften sier om kvinner og slaver. "De fleste i vår kirke ser bort fra det, og med god grunn. Vi mener at vi har grepet Jesu budskap bedre ved vår nye skriftbruk".
Det må finnes en annen vei å gå enn å hevde at vi har forstått Jesu budskap bedre enn det vi kan lese i Det nye testamente. Vi trenger stadig å trenge dypere inn i de hellige skrifter. Særlig bør vi være på vakt mot misbruk av løsrevne bibeldeler. Slavehandlere har nok misbrukt enkelte bibeldeler til å forsvare sin geskjeft. Men da har de glemt Paulus, som sier at loven er gitt for å dømme slavehandlere, og de har glemt hans oppfordring til slaver om å søke friheten hvis de kan det. De som støtter seg på bibelord for å undertrykke kvinner, driver en livsfarlig bibelklipping! Vi har lært at misbruk ikke må avskaffe rett bruk av Bibelen. Det er ikke grunnlag i Det nye testamente for å forsvare slavehandel og kvinneundertrykkelse, derfor må vi heller ikke si at vi skal se bort fra Bibelen i slike spørsmål, og så bruke det som begrunnelse for å se bort fra enda mer.

I kjærlighetens navn: Biskopen løfter opp "kjærligheten til Gud og nesten" som lovens dypere mening. Men hva er det som gir innhold i denne kjærligheten? Johannes skrev at "hva kjærlighet er, har vi lært", og at "Guds kjærlighet ble åpenbart". Hvordan kan da vi overprøve kjærligheten i Det nye testamente?
Vi skal bruke all vår forstand og kjærlighetsevne til å trenge inn i Guds ord, særlig når vi kjenner at Guds ord strider mot vår gode og beste vilje. I bunnen for dette arbeidet med Skriften, er den tro at Guds kjærlighet er større enn vår kjærlighet, at Guds vilje er den beste for meg og min neste. Når vår kjærlighet kolliderer med Guds kjærlighet, er det ikke fanatisme og blind lydighet som skal til, men bibelstudium.
Vi tilhører et samfunn som sammen med Finland har verdens største skilsmisseprosent. Likevel er det ingen som ønsker seg en skilsmisse når de gifter seg. Vi er et samfunn med en kollektiv samlivskrise. Hvem er da vi nordmenn, at vi i kjærlighetens navn kan overprøve Det nye testamente?

Bibelen tilbake til folket: Når en prest sier til menigheten at det er deler av Det nye testamente de ikke må forholde seg til, da stiller hun og han seg mellom Det nye testamente og menigheten. Da må menigheten velge hvilken prest de skal ha som autoritet.
I en luthersk kirke skal presten gå sammen med menigheten til Det nye testamente. Idealet for en prest er å åpne Skriften på menighetens fang. Da blir Skriften autoritet i kirken, og ikke prester eller biskoper. Idealet for vekselvirkningen mellom prest og menighet beskrives i Apostlenes gjerninger: "Jødene i Berøa tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte".

Biskopen kommenterer Lærenemndas uttalelse

20.01.06 - Etter lengre tids arbeid med homofilispørsmålet, ble uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd offentliggjort i dag. Lærenemnda er delt i sitt syn på homofilt samliv. Her kan du se biskop Olav Skjeveslands kommentarer til uttalelsen.                             

Homofilidebatten – mellom kjærlighetsbudet og enkeltbudene

Arbeidet med homofilispørsmålet må skje med vârhet for den personlige side det har og i åpenhet for at ny innsikt kan åpne seg. En må dessuten være seg bevisst at kirken har en belastende historie i forhold til homofile. Her utfordres vi til respektfull holdning og følsom språkbruk. Paulus skriver at vi nå ser i speil og gåte (1 Kor 13,12). Det gjør oss ydmyke når vanskelige teologiske tema er til diskusjon. Samtidig kan vi ikke lukke øynene for den veiledning Gud gir i sitt ord. Det som er åpenbart, er åpenbart -, jf. 5 Mos 29,29.

Krenkes menneskeverdet?

Direkte spurt: Hører retten til å leve ut en homofil driftsretning til selve menneskeverdet? Og motsatt: Betyr en avvisning av homofilt samliv en krenkelse av menneskeverdet? For den som er direkte berørt, kan det oppleves slik, og det skjerper aktsomheten i samtalen om saken. Like fullt er et menneskes verd grunnleggende gitt ved skapelsen. Som skapt ”i Guds bilde” har mennesket et verd som står fast uansett rase, religion, kjønn og seksuell orientering.

Etisk refleksjon i lys av Skriften, tradisjonen, fornuften og erfaringen

I etiske overveielser i kirken må Skriftens vitnesbyrd konfronteres med moralsk innsikt fra andre kilder, fremst fra disse tre: tradisjonen, fornuften og erfaringen. Å trekke inn disse kildene er viktig med tanke på konkret veiledning og sjelesorg. Disse utenom-bibelske kildene kan imidlertid ikke gjøres til selvstendige normer, ei heller overordnes skriftmaterialet. Bibelens perspektiver må gis førsterang fordi kirken er et fellesskap som skapes og veiledes av Skriften, som har Kristus som ”kjerne og stjerne”.

Tradisjonen rommer utvilsomt verdifull innsikt fra kirkens fellesskap. Men tradisjonen må stadig konfronteres med Skriften. Det kan skje at ny bibelinnsikt fører til at et tradisjonelt standpunkt faller. Fornyet granskning av Skriften har således, sammen med andre impulser, ført til at mange har endret syn i spørsmålet om kvinners prestetjeneste. For NT viser, nærmere sett, at kvinner hadde ledende og undervisende roller i de første menigheter.

Fornuften tillegges i luthersk tradisjon en viktig funksjon i etiske avgjørelser. De forhold som er knyttet til et aktuelt tema må bli gjenstand for fornufts- (og følelses!)begrunnet refleksjon. Fornuften hjelper oss dessuten til å formulere relevante spørsmål, til å drive tekstanalyse og sortere argumenter. Gjennom fornuftsbasert samtale kan man også kritisk vurdere ulike innspill – konkret i homofilidebatten: momenter av statistisk, psykologisk og sosiologisk art.

Fornuften gir oss også mulighet til å reflektere over konsekvensene av etiske avgjørelser: Hvilke følger vil en aksept, resp. avvisning, av homofilt samliv få? Om kirken finner å akseptere homofilt samliv som etisk norm – vil ikke det få følger for både ansettelser og samhold i kirken?

Viktig er bevisstheten om at fornuften alltid fungerer innenfor en kulturelt formet tenkemåte. Derfor må den rettledes av ”Guds visdom” (1 Kor 1,21). Allmennkulturen i dag er bl.a. preget av ekstrem individualisme og svak sans for institusjons- og fellesskapsmomentet. Sterke krefter i vår tid hevder et kompromissløst budskap om den absolutte toleranse – også på samlivsfeltet. I tillegg kommer at vår fornuft ikke er ”ren”, men er preget av menneskets opprør mot Gud. Fornuften er derfor et kompass som lett pådrar seg misvisning.

Erfaringen gir også innsikt i livets mange forhold. Erfaringsmomentet kjennes særlig sterkt i møte med inntrykksfulle skjebner og situasjoner. Dette moment tillegger mange stor vekt i den aktuelle debatt. Erfaringen kan like fullt være en upålitelig veileder. Den som appellerer til erfaringen som etisk autoritet, må etterprøve den i lys av Skriften og den etiske dømmekraft som ligger i kirkens fellesskap. Skriften gir et korrektiv til vår egen feilbarlighet. Individets erfaringer har ikke etisk tyngde nok til å skyve til side den autoritet som ligger i Skriften utlagt innenfor kirken som tolkende og bekjennende fellesskap. Så fagteologene eier ikke homofilidebatten. Den seriøse leke skrifttolkning må tilkjennes stor vekt.

Kirken har i Skriften en målestokk for lære og liv. Som kirkens normkilde nr. 1 eier den en mer-viten, et forsprang, på alle andre etiske kilder. Samtidig gjelder et grunnvilkår for all bibellesning: Jeg kan kun lese Skriften rett når jeg har en frykt for å lese den galt.

Å argumentere ut fra Skriften, står lavt i kurs i dagens debatt. Det medfører ofte kjappe anklager om biblisisme og fundamentalisme. Flere forhold har ført til at saklig utleggelse av hellig tekst har kommet i vanry i vår tid. Å tale om ”Skriftens klarhet” møtes derfor ofte med ironiske kommentarer. Ikke desto mindre har kirken en ”kanon” som gir veiledende norm – og så oppviser livet selv mange enkeltsituasjoner som kaller på følsom tilnærming og livsnære løsninger. Slik er det i mange forhold: Det er en norm som gjelder, og som så sjelesørgerisk må anvendes i nærkontakt med livets mange situasjoner.

Tre plan i argumentasjonen

Begrunnelsen for mitt standpunkt kan sorteres ut på tre plan – i all korthet slik: På det første plan ligger enkelttekstene som berører saken direkte, fremst i NT (Rom 1,26-27; 1 Kor 6,9; 1 Tim 1,10), men også tekster fra GT (3 Mos 18,22;20,13). Disse tekstene har ulik innplassering i den store bibelske fortelling, men alle er klart avvisende til homofil adferd. Bibeltekstene går – NB – ikke imot homofile, men homofil adferd. I dag er det svært få bibeltolkere som bestrider at Skriften uten unntak er negativ til homofil praksis. Man har oppgitt å tolke tekstene slik at de avviser antikkens kultiske prostitusjon, heterofiles eksperimentering med homofili etc.

Det springende punkt er dermed blitt påstanden om at Skriften ikke kjenner det vi taler om i dag: homofile i varige, trofaste forhold. Skriften treffer ikke hva det går om nå, sies det. Men stemmer det? I realiteten foreligger det et stort antall tekster fra antikken – i kildesamlinger - som viser at man den gang kjente til både såkalt ”ekte” homofili og en rekke andre homoerotiske forhold. Hele spekteret av uttrykk for homofili er belagt i de gamle kildene.

På det andre plan møter vi Bibelens overgripende struktur knyttet til den kvinne/mann-relasjon som gjennomløper Skriftens store fortelling – fra skapelsen, gjennom den gamle pakts polygami, Salomos høysang og frem til Jesu undervisning. Jesus innskjerpet faktisk ekteskapsetikken! Man kan således med rette tale om en heteroseksuell orden i skapelsen. De nevnte enkelttekster er å forstå som direkte presiseringer, i ulike situasjoner, av denne gjennomløpende struktur i Skriften.

Jeg har den overbevisning at Gud vil det beste for mennesket også når han veileder om menneskelig samliv. Også når vi drøfter homofili gjelder det: Det siste vi kan tvile på, er Guds kjærlighet. Erfaringen viser at Gud kan gi et godt og meningsfylt liv, preget av verdier som vennskap og kjærlighet, til en homofil som, ofte under kamp men oppreist, velger ikke å leve ut sin seksuelle orientering.

På det tredje plan ligger de allmennetiske og kulturelle momenter. Ledende samfunnsforskere underbygger den alminnelige observasjon at det rår forvirring på samlivsfeltet i dag, med store omkostninger for barn og voksne – og for hele samfunnet. Utviklingstrekkene vekker uro. Vår samtid utmerker seg ikke med stor forstandighet på samlivets område. Jeg mener det er flere perspektiver som her kaller på ettertanke: Er det klokt å stille opp homofilt samliv som legitimt ”skript” når det er allmenn psykologisk innsikt at flere unge gjennomgår faser med ambivalent driftsretning? Personer blir i vår kultur overbevist om at de er homoseksuelle fordi den sosiologiske kategori ”homofil” er så fastslått og så bekreftet i dag. Men ikke alle er ”skapt sånn”, sier nyere kjønnsforskning. - Tanken om en homofil ”identitet” er for øvrig en ideologisk konstruksjon fra 1800-tallet, skapt ut fra den moderne psykologis fremvekst.

I dagens samlivsetiske situasjon melder enda et nærgående spørsmål seg: Hvorfor skal kirken være så restriktiv akkurat overfor homofile? Det spørsmålet bør ikke avfeies lettvint. Det mest troverdige og konsistente svar her er, alt i alt, å reise en samlivsetisk motkultur på bred front.

Kjærlighetsbudet

Men er da ikke kjærlighetsbudet den avgjørende begrunnelse for aksept av homofilt samliv? Ingen tvil: Kristus har kalt oss til kjærlighet. Og han viste selv kjærlighet, ikke minst i møte med marginaliserte mennesker. Jesu kall til Guds rike gikk ut betingelsesløst. Denne innbydelse sprengte rammene for hvem det var ”korrekt” å åpne Guds rike for. Men innbydelsen var samtidig et kall til, gjennom omvendelse, å legge det gamle liv bak seg, jf. Matt 19,16-22 (den rike mann), Luk 19,1-10 (Sakkeus), Joh 4 (den samaritanske kvinne). Evangeliene gir et usentimentalt bilde av Jesus, som viser kjærlighet gjennom både å tale sant om menneskers fortid og ved å gi en ny fremtid. Ved sin død på korset har Jesus vist oss ”hva kjærlighet er” (1 Joh 3,16). Korset er kjærlighetens kvalitetssikring.

Og hva kjærlighet er, trenger i livets varierte situasjoner sin nærmere bestemmelse, noe NT konkret utfolder i sin menighetsundervisning. Det gjelder også i det aktuelle spørsmål. Et abstrakt kjærlighetsprinsipp og en rund henvisning til ”Jesu måte å møte mennesker på” må ikke få punktere konkrete bibelske anvisninger. Den sanne kjærlighet gir både tillatelse og setter grenser. Slik skjer det i all forming av menneskers liv. Samspillet mellom kjærlighetsbudet og de mange enkeltbud er en ubrytelig akse i NT, og dermed i kristen etikk.

Til slutt: Kirken kan ikke, skal ikke, diktere folk en bestemt livsførsel. Like fullt viser Skriften en tydelig vei for dem som vil føre ”et liv som er Kristi evangelium verdig” (Fil 1,27).

Kirkeminister Trond Giske fusker med tall

I programmet Holmgang uttalte kirkeminister Trond Giske bekymring over at menighetsråd og bispedømmeråd skal få overta viktige oppgaver som å stemme frem og utnevne biskoper til Den norske Kirke fordi disse organ ikke er representative for folket med bare 3 % av folket som stemmegrunnlag.

Han selv derimot har etter hans egen oppfatning 70 % av folket bak seg som stemmegrunnlag. Dette skulle gjøre han mer representativ til å velge biskoper på vegne av folket. Dette har han gjentatt flere ganger og sist i Stortingets spørretime 1. februar i år.

Vi må minne Trond Giske om at det ikke er noen av det norske folk overhode som har stemt på han som talsmann for Den norske Kirke da han ble valgt inn på stortinget, og langt mindre da han av statsministeren ble utnevnt som kirkeminister. Kirkeminister Trond Giske fusker derfor med tall og det bør ikke bli slik at til flere ganger han får sagt dette til sannere blir det.

Om en er opptatt av representativitet ville det være en bedre løsning at kirkeministeren for fremtiden ble valgt av Den norske Kirkes medlemmer ved direkte valg. Men vi kan for vår del heller tenke oss at Kirken får frihet fra staten og muligheter til å styre gjennom genuint kirkelige organ. Men la oss slippe å høre mer om at Giske er så representativt valgt som kirkeledelse.

Statskirken handler om makt

”Det er et uttrykk for naivitet om noen ikke erkjenner at ordningene for statskirken handler om makt,” sa kirkeminister Trond Giske i Holmgang onsdag 3. januar. Programmet som handlet om Statskirkens fremtid kom i stor grad til å dreie seg om strukturer, ordninger og makt. I så måte fikk vi demonstrert den kompakte motvilje som eksisterer imot endringer som kan flytte makten eller deler av den til grupperinger som står for en mer konservativ teologi. Teologiprofessor Jacob Jervell sa rett ut at det han fryktet mest var at kristne som tilhører organisasjoner som Normisjon, Miajonssambandet og Indremisjonen skal få innflytelse over utviklingen av den fremtidige kirken. Da regnet han med at tiden for en åpen, inkluderende og misjonerende kirke er forbi.

Hvem går i hvilke spor?

Det er grunn til å merke seg at professor Berge Furre ser ut til å ha overkommet denne frykten. Det baserer han delvis på at han selv nå blir ønsket velkommen som festtaler på bedehus i Rogaland. Eller som han sa det selv: Jeg tror ikke fotfolket i organisasjonene lenger går i generalenes fotspor. Vi vet at domprost Dag Nordbø blir invitert til Kristiansand bedehus og den sist utnevnte biskopen i Borg hadde bred kirkelig oppslutning også fra menighetsrådene der vi må formode at det sitter folk som også er en del av bedehusarbeidet. Dersom Berge Furre har rett i dette er det all grunn for organisasjonene til å prøve å analysere utviklingen for å se hva som ligger i en eventuell endring av kursen.

På den andre side tror vi ikke at situasjonen i menighetene landet over er så opptatt av å være åpen og folkelig at forkynnelse med bibelsk gehalt av den grunn forstummer. Tvert imot tror vi at det er en stor forskjell mellom det som faktisk skjer i menighetene og det den politiske og kirkelige ledelse står for i så måte. Så det kan rett og slett være at flere grupperinger på grunnplanet for tiden har problemer med å følge sine generaler.

NorgesKIRKENs representant, Gunnar Torset, avviste at NorgesKIRKENs basis er et randfenomen i teologisk og kirkelig sammenheng. Tvert imot plasserte han vårt arbeid i sentrum av det som forkynnes og tros i bedehus og menigheter i vårt land. Også i internasjonal sammenheng er det god støtte for de samme synspunkter i både den katolske, den orthodoxe og de evangelikale kirkesamfunn.

Gunnar Torset advarte imot å tro at vi kan designe en kirke bare etter våre hoder. Selv ”folketroen” eller barnetroen som lever i folkekirken har sine røtter i forkynnelsen som mange har fått høre helt fra søndagsskolen av. Det er de bibelske fortellingene om Josef, Moses, Jesus, Peter og Paulus som har formet deres tro og danner grunnlaget for deres tilhørighet til kirken. Det er gjennom fortsatt forkynnelse Gud kan skape og forme sin kirke iblant oss.

Denne uttalelsen ble et nytt bevis for Ingen Enger, Stortingsrepresentant for Senterpartiet, på at de konservative ikke på noen måte bør inviteres inn i  maktens rom i kirken av hensyn til folk flest.

Det er vanskelig å vite hva vi skal forente oss av en slik debatt. Det er direktesendinger og ting utvikler seg under veis. For NorgesKIRKEN kunne det sikkert ha gått både verre og bedre. Vi fikk kanskje ikke ”utrettet” så mye mer enn i noen grad å sette teologien på agendaen i diskusjonen for å oppleve at det er på en annen banehalvdel enn den de kirkelige politiske ledere befinner seg. Vi er imidlertid fornøyd med å bli utpekt som representant for den konservative fløyen i kirke og kristen-Norge. Vi tror det er viktig at de konservative er på banen iallfall og at vi får erfaring til å bruke slike anledninger enda bedre ved senere anledninger. Dessuten er det i høyeste grad et poeng å kjenne de som er viktige aktører og være i dialog med dem.

Vi vil også være med å bygge kirken videre. Og vi vil gjerne fylle vår plass og leve ut vårt kall. Så vil ting skje når Gud ser at tiden er inne. Gud har god tid - noen ganger bedre tid enn oss. Det står i Jes. 28,16: ”Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.”

Har vi en åpen kirke?

Etableringen av NorgesKIRKEN har ført til ny debatt om hvem som egentlig hører til i Den norske Kirke. De som har fulgt med i det som har skjedd på det kirkelige området de siste 30 år kan ikke unngå å se at der har vært en kraftig forskyvning av det som i den offisielle kirke anses for å være ”normalteologi”.

Det er ikke bare i noen enkeltspørsmål som i abortsaken, spørsmålet om kvinners prestetjeneste og homofilt samliv der har vært en dreining. Forkjemperne for et inkluderende språk i teologisk sammenheng har problemer med å si ”Fader vår” fordi det er kjønndiskriminerende. Talen om at vi synder og trenger tilgivelse er blitt tonet ned og til dels byttet ut med troen på at dersom vi bare viser kjærlighet og åpenhet imot hverandre, så er det godt nok til frelse.

Resultatet av denne dreiningen er at store grupper har funnet seg fellesskap utenom den offisielle kirke og menigheter. Normisjon, Indremisjonen og Misjonssambandet etablerer nå egne forsamlinger der den tradisjonelle teologi og tro står i sentrum. Det er vel og bra. Vi har prester og menighetsmedlemmer rundt omkring i landet som står for det samme. Det går også bra så lenge de holdes i sjakk av det som synes å være hovedstrømningen i den offisielle kirke. Men når noen ønsker å profilere en menighet på denne tros grunn, blir det for vanskelig for enkelte. En representant for Kirkerådet uttalte at en ikke ønsker dette som en del av den offisielle kirkestruktur.

NorgesKIRKEN representerer egentlig ikke noen ny teologi. Den knytter seg til gode tradisjoner i norsk kristenliv og Agder biskop har flere ganger offentlig gitt uttrykk for at det vi står for må anses for å være et legitimt uttrykk for kirkens tro. Vi anser oss ikke for å være en kamporganisasjon på noen måte, men vi er oss bevisst at vi kan bli et alternativ og supplement innenfor kirken til dem som ser seg om etter et menighetsfellesskap der vi forholder oss til Skriften slik Paulus sier i 2. Tim. 3: ”Du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om; du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Jesus Kristus.”

Det er slik vi ønsker å fremstå som menighet innenfor Den norske Kirke. Så gjenstår det å se om der er rom for denne tro innenfor den offisielle kirke, eller om en blir tvunget til å velge andre alternativer. Vi viser for øvrig til vår hjemmeside norgeskirken.no for ytterligere informasjon om vårt initiativ.

Tabloidproblemet

NorgesKIRKEN har vært i vinden i mediene de siste dagene. Det er i og for seg positivt. På den måten får mange vite om oss og se hva vi står for.

Problemet er imidlertid at pressen gjerne blåser opp mindre spørsmål og gjør dem til hovedsak. I tillegg blir ting som er sagt beskåret slik at uttalelser kan komme til å stå ubeskyttet og haltende.

Vi har opplevd at sitat som er lest opp til den som har uttalt seg er blitt beskåret etterpå slik at vi alle - og aller mest de som ikke kjenner hele bildet - sitter igjen med en følelse av at en bruker uheldige sammenlignelser.

Vi ønsker ikke at kvinners prestetjeneste og homofilt samliv skal være noen hovedsak i vårt arbeid. Vi er ingen kamporganisasjon, - men vi må naturligvis være forberedt på at disse spørsmål kommer i fokus når vi står fast på den tradisjonelle forståelse av Bibelen på disse punkt. Det er imidlertid ikke meningen fra vår side å sammenligne dem som er av en annen oppfatning med kriminelle eller avvikere. Men når en bruker "lastekatalogen" fra Romerbrevet 1 og nevner umoral, pengejag, misunnelse og baktalelse sammen så er dette strøket og de ladede uttrykkene står igjen alene. Dette beklager vi, - men selve saken står fast.

Vårt ønske er å få samles på den tradisjonelle tros grunn og invitere dem som fremdeles leser Bibelen på samme vis til å finne sammen. Vi ønsker å være en del av den forkynnende, misjonerende og omsorgsfulle kirke som får vise til det Jesus har lært oss og bedt oss om å dele med andre.

Sabelrasling

NorgesKIRKEN registrerer at Bjørgvin biskop i et avisintervju gir uttrykk for at han ikke er tilfreds med at han må ta hensyn til prester i Bjørgvin som anser kvinners prestetjeneste for å være i strid med Guds ord. Vi mener det er særdeles uklokt å forsøke å presse noens samvittighet i dette spørsmålet og støtter oppfordringen til sokneprest Dag Øivind Østereng om å finne en omforenet løsning som alle kan leve med.