20.01.06 - Etter lengre tids arbeid med homofilispørsmålet, ble uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd offentliggjort i dag. Lærenemnda er delt i sitt syn på homofilt samliv. Her kan du se biskop Olav Skjeveslands kommentarer til uttalelsen.                             

Homofilidebatten – mellom kjærlighetsbudet og enkeltbudene

Arbeidet med homofilispørsmålet må skje med vârhet for den personlige side det har og i åpenhet for at ny innsikt kan åpne seg. En må dessuten være seg bevisst at kirken har en belastende historie i forhold til homofile. Her utfordres vi til respektfull holdning og følsom språkbruk. Paulus skriver at vi nå ser i speil og gåte (1 Kor 13,12). Det gjør oss ydmyke når vanskelige teologiske tema er til diskusjon. Samtidig kan vi ikke lukke øynene for den veiledning Gud gir i sitt ord. Det som er åpenbart, er åpenbart -, jf. 5 Mos 29,29.

Krenkes menneskeverdet?

Direkte spurt: Hører retten til å leve ut en homofil driftsretning til selve menneskeverdet? Og motsatt: Betyr en avvisning av homofilt samliv en krenkelse av menneskeverdet? For den som er direkte berørt, kan det oppleves slik, og det skjerper aktsomheten i samtalen om saken. Like fullt er et menneskes verd grunnleggende gitt ved skapelsen. Som skapt ”i Guds bilde” har mennesket et verd som står fast uansett rase, religion, kjønn og seksuell orientering.

Etisk refleksjon i lys av Skriften, tradisjonen, fornuften og erfaringen

I etiske overveielser i kirken må Skriftens vitnesbyrd konfronteres med moralsk innsikt fra andre kilder, fremst fra disse tre: tradisjonen, fornuften og erfaringen. Å trekke inn disse kildene er viktig med tanke på konkret veiledning og sjelesorg. Disse utenom-bibelske kildene kan imidlertid ikke gjøres til selvstendige normer, ei heller overordnes skriftmaterialet. Bibelens perspektiver må gis førsterang fordi kirken er et fellesskap som skapes og veiledes av Skriften, som har Kristus som ”kjerne og stjerne”.

Tradisjonen rommer utvilsomt verdifull innsikt fra kirkens fellesskap. Men tradisjonen må stadig konfronteres med Skriften. Det kan skje at ny bibelinnsikt fører til at et tradisjonelt standpunkt faller. Fornyet granskning av Skriften har således, sammen med andre impulser, ført til at mange har endret syn i spørsmålet om kvinners prestetjeneste. For NT viser, nærmere sett, at kvinner hadde ledende og undervisende roller i de første menigheter.

Fornuften tillegges i luthersk tradisjon en viktig funksjon i etiske avgjørelser. De forhold som er knyttet til et aktuelt tema må bli gjenstand for fornufts- (og følelses!)begrunnet refleksjon. Fornuften hjelper oss dessuten til å formulere relevante spørsmål, til å drive tekstanalyse og sortere argumenter. Gjennom fornuftsbasert samtale kan man også kritisk vurdere ulike innspill – konkret i homofilidebatten: momenter av statistisk, psykologisk og sosiologisk art.

Fornuften gir oss også mulighet til å reflektere over konsekvensene av etiske avgjørelser: Hvilke følger vil en aksept, resp. avvisning, av homofilt samliv få? Om kirken finner å akseptere homofilt samliv som etisk norm – vil ikke det få følger for både ansettelser og samhold i kirken?

Viktig er bevisstheten om at fornuften alltid fungerer innenfor en kulturelt formet tenkemåte. Derfor må den rettledes av ”Guds visdom” (1 Kor 1,21). Allmennkulturen i dag er bl.a. preget av ekstrem individualisme og svak sans for institusjons- og fellesskapsmomentet. Sterke krefter i vår tid hevder et kompromissløst budskap om den absolutte toleranse – også på samlivsfeltet. I tillegg kommer at vår fornuft ikke er ”ren”, men er preget av menneskets opprør mot Gud. Fornuften er derfor et kompass som lett pådrar seg misvisning.

Erfaringen gir også innsikt i livets mange forhold. Erfaringsmomentet kjennes særlig sterkt i møte med inntrykksfulle skjebner og situasjoner. Dette moment tillegger mange stor vekt i den aktuelle debatt. Erfaringen kan like fullt være en upålitelig veileder. Den som appellerer til erfaringen som etisk autoritet, må etterprøve den i lys av Skriften og den etiske dømmekraft som ligger i kirkens fellesskap. Skriften gir et korrektiv til vår egen feilbarlighet. Individets erfaringer har ikke etisk tyngde nok til å skyve til side den autoritet som ligger i Skriften utlagt innenfor kirken som tolkende og bekjennende fellesskap. Så fagteologene eier ikke homofilidebatten. Den seriøse leke skrifttolkning må tilkjennes stor vekt.

Kirken har i Skriften en målestokk for lære og liv. Som kirkens normkilde nr. 1 eier den en mer-viten, et forsprang, på alle andre etiske kilder. Samtidig gjelder et grunnvilkår for all bibellesning: Jeg kan kun lese Skriften rett når jeg har en frykt for å lese den galt.

Å argumentere ut fra Skriften, står lavt i kurs i dagens debatt. Det medfører ofte kjappe anklager om biblisisme og fundamentalisme. Flere forhold har ført til at saklig utleggelse av hellig tekst har kommet i vanry i vår tid. Å tale om ”Skriftens klarhet” møtes derfor ofte med ironiske kommentarer. Ikke desto mindre har kirken en ”kanon” som gir veiledende norm – og så oppviser livet selv mange enkeltsituasjoner som kaller på følsom tilnærming og livsnære løsninger. Slik er det i mange forhold: Det er en norm som gjelder, og som så sjelesørgerisk må anvendes i nærkontakt med livets mange situasjoner.

Tre plan i argumentasjonen

Begrunnelsen for mitt standpunkt kan sorteres ut på tre plan – i all korthet slik: På det første plan ligger enkelttekstene som berører saken direkte, fremst i NT (Rom 1,26-27; 1 Kor 6,9; 1 Tim 1,10), men også tekster fra GT (3 Mos 18,22;20,13). Disse tekstene har ulik innplassering i den store bibelske fortelling, men alle er klart avvisende til homofil adferd. Bibeltekstene går – NB – ikke imot homofile, men homofil adferd. I dag er det svært få bibeltolkere som bestrider at Skriften uten unntak er negativ til homofil praksis. Man har oppgitt å tolke tekstene slik at de avviser antikkens kultiske prostitusjon, heterofiles eksperimentering med homofili etc.

Det springende punkt er dermed blitt påstanden om at Skriften ikke kjenner det vi taler om i dag: homofile i varige, trofaste forhold. Skriften treffer ikke hva det går om nå, sies det. Men stemmer det? I realiteten foreligger det et stort antall tekster fra antikken – i kildesamlinger - som viser at man den gang kjente til både såkalt ”ekte” homofili og en rekke andre homoerotiske forhold. Hele spekteret av uttrykk for homofili er belagt i de gamle kildene.

På det andre plan møter vi Bibelens overgripende struktur knyttet til den kvinne/mann-relasjon som gjennomløper Skriftens store fortelling – fra skapelsen, gjennom den gamle pakts polygami, Salomos høysang og frem til Jesu undervisning. Jesus innskjerpet faktisk ekteskapsetikken! Man kan således med rette tale om en heteroseksuell orden i skapelsen. De nevnte enkelttekster er å forstå som direkte presiseringer, i ulike situasjoner, av denne gjennomløpende struktur i Skriften.

Jeg har den overbevisning at Gud vil det beste for mennesket også når han veileder om menneskelig samliv. Også når vi drøfter homofili gjelder det: Det siste vi kan tvile på, er Guds kjærlighet. Erfaringen viser at Gud kan gi et godt og meningsfylt liv, preget av verdier som vennskap og kjærlighet, til en homofil som, ofte under kamp men oppreist, velger ikke å leve ut sin seksuelle orientering.

På det tredje plan ligger de allmennetiske og kulturelle momenter. Ledende samfunnsforskere underbygger den alminnelige observasjon at det rår forvirring på samlivsfeltet i dag, med store omkostninger for barn og voksne – og for hele samfunnet. Utviklingstrekkene vekker uro. Vår samtid utmerker seg ikke med stor forstandighet på samlivets område. Jeg mener det er flere perspektiver som her kaller på ettertanke: Er det klokt å stille opp homofilt samliv som legitimt ”skript” når det er allmenn psykologisk innsikt at flere unge gjennomgår faser med ambivalent driftsretning? Personer blir i vår kultur overbevist om at de er homoseksuelle fordi den sosiologiske kategori ”homofil” er så fastslått og så bekreftet i dag. Men ikke alle er ”skapt sånn”, sier nyere kjønnsforskning. - Tanken om en homofil ”identitet” er for øvrig en ideologisk konstruksjon fra 1800-tallet, skapt ut fra den moderne psykologis fremvekst.

I dagens samlivsetiske situasjon melder enda et nærgående spørsmål seg: Hvorfor skal kirken være så restriktiv akkurat overfor homofile? Det spørsmålet bør ikke avfeies lettvint. Det mest troverdige og konsistente svar her er, alt i alt, å reise en samlivsetisk motkultur på bred front.

Kjærlighetsbudet

Men er da ikke kjærlighetsbudet den avgjørende begrunnelse for aksept av homofilt samliv? Ingen tvil: Kristus har kalt oss til kjærlighet. Og han viste selv kjærlighet, ikke minst i møte med marginaliserte mennesker. Jesu kall til Guds rike gikk ut betingelsesløst. Denne innbydelse sprengte rammene for hvem det var ”korrekt” å åpne Guds rike for. Men innbydelsen var samtidig et kall til, gjennom omvendelse, å legge det gamle liv bak seg, jf. Matt 19,16-22 (den rike mann), Luk 19,1-10 (Sakkeus), Joh 4 (den samaritanske kvinne). Evangeliene gir et usentimentalt bilde av Jesus, som viser kjærlighet gjennom både å tale sant om menneskers fortid og ved å gi en ny fremtid. Ved sin død på korset har Jesus vist oss ”hva kjærlighet er” (1 Joh 3,16). Korset er kjærlighetens kvalitetssikring.

Og hva kjærlighet er, trenger i livets varierte situasjoner sin nærmere bestemmelse, noe NT konkret utfolder i sin menighetsundervisning. Det gjelder også i det aktuelle spørsmål. Et abstrakt kjærlighetsprinsipp og en rund henvisning til ”Jesu måte å møte mennesker på” må ikke få punktere konkrete bibelske anvisninger. Den sanne kjærlighet gir både tillatelse og setter grenser. Slik skjer det i all forming av menneskers liv. Samspillet mellom kjærlighetsbudet og de mange enkeltbud er en ubrytelig akse i NT, og dermed i kristen etikk.

Til slutt: Kirken kan ikke, skal ikke, diktere folk en bestemt livsførsel. Like fullt viser Skriften en tydelig vei for dem som vil føre ”et liv som er Kristi evangelium verdig” (Fil 1,27).