Det er med den største ydmykhet vi i NorgesKIRKEN vil prøve å gi en kommentar til Lærenemndas arbeide vedrørende skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilt samliv. Når vi likevel har frimodighet til dette er det ut fra den overbevisning at åpenbaringen er gitt til kirken som helhet og at alle kristne har både rett og plikt til å prøve læren.

Vi oppfatter Paulus slik at han både vil sette ting i sitt rette perspektiv, gi menigheten den rette autoritet og den rette ydmykhet, når han sier: (1. Kor. 1,26ff) ”Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.” Det er til sist troskapen mot åpenbaringen og åpenbaringens Gud det står om.

Homofilt samliv i strid med Guds ord

Lærenemnda ble delt i to fraksjoner i synet på legitimiteten av homofilt samliv. Vi refererer nedenfor til de som står for en tradisjonell forståelse som den klassiske fraksjonen og de andre som står for en modernistisk forståelse som den liberale fraksjon.

Den klassiske fraksjonen avviser homofilt samliv med den begrunnelse at Guds ord som Skriftens samlede vitnesbyrd avviser denne samlivsform og de anser homofilt samliv for å være synd, og som sådan også angå menneskers frelse. Biskop Olav Skjevesland skriver i en egen kommentar om Lærenemndas uttalelse (som finnes på vår nettside) at ”det mest troverdige og konsistente svar her er, alt i alt, å reise en samlivsetisk motkultur på bred front.” Vi tolker dette utsagnet slik at biskopen åpner for å sette samboerskap i samme kategori.

Alt dette slutter vi oss til og vil være med på å arbeide videre for. Men når det er sagt står vi igjen med en del spørsmål om hvordan en skal forstå utsagnet om at ”det er i nemnda ingen uenighet om at Skriften er den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære, og at spørsmål som angår kirkens lære derfor må avklares gjennom fortolkning av Skriftens budskap. Dette gjelder også spørsmålet om homofilt samliv. Alle medlemmer forstår sitt standpunkt i spørsmålet om homofilt samliv som forankret i og begrunnet ut fra forståelse av Skriften og bibeltekstene” (Pkt. 3.9).

Skriftforståelse og skriftbruk

Det ville mildest talt være å sage av den gren en sitter på om ikke nemnda ville anse Skriften som den øverste norm for kirkens forkynnelse og lære. Når de på dette grunnlag likevel kommer til helt motsatte konklusjoner, viser det at en vilje til å se på Skriften som øverste norm, ikke er tilstrekkelig. Det synes å være enighet mellom fraksjonene i at Skriften og de bibelske tekster må forstås både i lys av deres historiske mening og i forhold til vår egen tid. Selv om de også fremhever Skriften som øverste norm for kirkens lære og liv, har de skaffet seg rom for at ”skriftfortolkningen kan variere noe fra tid til tid.” Dette har begge fraksjoner behov for ettersom samtlige har forlatt Bibelens tale om kvinners plass i menigheten slik et stort flertall av biskopene forsto og praktiserte dette spørsmålet for bare 30 år siden. Biskop Skjevesland henlegger spørsmålet om kvinners plass i menigheten til ”tradisjonen” og mener at en av den grunn kan endre syn i dette spørsmålet. Vi mener biskopen møter seg selv i døra når han samtidig kommenterer at  ”en rund henvisning til Jesu måte å møte mennesker på (i homofilispørsmålet) ikke må få punktere konkrete bibelske anvisninger.” Det blir for enkelt å henvise spørsmålet om kvinners plass i menigheten til tradisjonen, når det vitterlig er skarpe formaninger i Skriften knyttet til spørsmålet. Da må en i alle fall levere den nye innsikt fra Skriften på en så overbevisende måte at det gir grunn for å endre en 2000-årig forståelse av Skriften og den kirkelige tradisjon som har sprunget ut av dette. Dette vil vi utfordre biskopen på.

Der er andre spørsmål som de også (med noen nyanser) mener at kirken med rette har endret forståelse og praksis av med utgangspunkt i de endringene som har skjedd i samfunnet, - som for eksempel slavehandel og vigsel av fraskilte. Vi viser til en mer utfyllende kommentar om dette i Dag Øivind Østerengs foredrag: ”Er da Kristus blitt delt?” (som finnes på nettsiden).

Understrekningen av at hele nemnda står på Skriften som vår øverste autoritet sammen med konklusjoner som fører i hver sin retning uroer oss. Når biskop Skjevesland innfører tradisjonen, fornuften og erfaringen som åpenbaringskilder, som rett nok må underordnes Skriften, skaper han usikkerhet rundt forståelsen av sola scriptura. Dette nye skriftsynet (som fort kan bli skriften alene + tidsånden--) er et prinsipielt annet standpunkt enn det f eks Regin Prenter gir uttrykk for i boken Kristen tro (Stavanger 1973), der han sier: ”Når vi sier at den kristne lære skal kaste Guds ords lys over hemmelighetene i troen og bekjennelsen, så betyr det at vi skal tolke bekjennelsen ved hjelp av Den Hellige Skrift. Bibelen er vår veileder og høyeste autoritet i all kristen lære.” Det samme gjør Aksel Valen-Sendstad gjeldende, når han i ”Kristen kunnskap og kristen tro” (Oslo 1974) skriver at Bibelen tolker seg selv. ”Vi tar alltid utgangspunkt i hovedsaken, det klare og enkle evangelium, og går derfra til de vanskelige spørsmål.” Han understreker prinsippet om ”å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2. Kor. 10,3-5). Åpenbaringen av Guds vilje forandres ikke av at samfunn og kultur endrer seg. Løsningen på den økende kløften mellom et sekularisert samfunn og åpenbaringen av Guds gode skaperordninger og hans vilje med menneskene, kan ikke være tilpasning av budskapet slik at det passer til tidens tankegang, men kallet til omvendelse, underordning og lydighet imot Guds ord under Den Hellige Ånds veiledning.

En annen svakhet i nemndas fundamentering av sin skriftforståelse er en manglende henvisning til de andre store kirkesamfunns tolkningsnøkkel for Skriften. Dermed øker faren for en økumenisk isolasjon som bryter med tanken om kirkens enhet. Dette problemet er kommentert i Lærenemndas uttalelse.

Den klassiske fraksjonen mener partnerskapsloven og homofilt samliv bryter med de rammer som Skriften trekker opp for seksuelt samliv, mens den liberale fraksjonen mener tiden er inne for at også kirken må støtte ordninger som legger til rette for gjensidig forpliktelse og ansvar i den nære, kjærlighetsfylte og gjensidig personlige relasjon innenfor offentlig lovhjemlet ramme.

Vi støtter fullt ut den klassiske fraksjonens fortolkning av Skriften i deres syn på partnerskap og homofilt samliv som et brudd med Guds vilje og åpenbaring. Vi tar avstand fra en skriftforståelse som omtolker den profetiske og apostoliske åpenbaring og tilpasser den til enhver tids rådende ideologier.

Forskjellene mellom de to fraksjonene i Lærenemnda i synet på skriftforståelse og skriftbruk viser seg på den måten at de setter ulike grenser for hva som er sentralt og perifert eller klart og mindre klart. Begge fraksjoner har i noen spørsmål (kvinners plass i menigheten og vigsel av fraskilte uten vilkår) vært villige til å bruke vår tids tolkningsnøkkel for å komme til rette med spørsmål som de oppfatter som perifere eller mindre klare, i stedet for å holde fast ved det som faktisk står i den profetiske og apostoliske overlevering. Den liberale fraksjonen vet av erfaring at de har tiden på sin side. Når vi på 70-tallet i diskusjonene om kvinners legitime prestetjeneste pekte på at dersom vi bøyer av på dette punktet fra Skriftens ord, vil sannsynligvis det neste bli homofilispørsmålet, ble vi kontant avvist. Vi må dessverre konstatere at vi fikk rett.

Av disse grunner er det ikke tilstrekkelig at vi enda har en klassisk fraksjon som står fast på den bibelske lære i spørsmål om partnerskap og homofilt samliv. I særdeleshet dersom en ikke er villige til å trekke praktiske konsekvenser av at en er delt i motsatte konklusjoner i et så viktig spørsmål. Vi ser at den klassiske fraksjonen er i ferd med å tape også dette slaget fordi de toner ned alvoret av å innta et annet standpunkt enn det de selv inntar og ved å åpne for muligheten av å stå for det motsatte syn innenfor kirken og dermed gjør saken til et adiaforon. Så langt vi kan se er der bare ett unntak: Medlemmet Ådna vil anføre at deler av argumentasjonen i delkapittel 3.6 som er lagt til grunn for andre medlemmers konklusjon om at homofilt samliv kan aksepteres, underminerer Skriften som et troverdig åpenbaringsvitnesbyrd.

Vi ser at biskoper og domproster hele tiden går i tenkeboksene for så å komme ut igjen med det motsatte syn av det de tidligere hadde. Begrunnelsene deres er hele tiden at de har fått nytt lys over tekstene i lys av dagens situasjon. Det er svært lenge siden noen gikk den motsatte vei, men det er vår overbevisning at Gud selv vil vokte over sitt ord og sin åpenbaring på en slik måte at sannheten vil bli bevart og kan overleveres til nye slekter.

Kirkens kall er å være en profetrøst i verden. Ser vi på kallelsen av profeter i Det gamle Testamentet, ser vi at flere av dem vegret seg for å gå med det budskapet de fikk. De argumenterte med Gud for å få slippe, men Gud holdt dem fast i sitt kall og lovte å være med dem.

Vi må arbeide for en annen skriftforståelse og skriftbruk der vi ikke gir etter for samtidens press og ønske om endringer, men står fast på den åpenbaring og fortolkning som Skriften selv gir og som også har lange og bærende tradisjoner i kirkens historie.

Selv om vi er glade for den klassiske fraksjonens uttalelse og støtter denne, må vi erkjenne at det i lærenemnda for tiden ikke er noen som målbærer Skriften som eneste autoritet i lærespørsmål. Det gir oss enda en grunn til å arbeide videre med å bygge kirke nedenfra.

Konsekvenser av utviklingen

Det er vanskelig å se hvordan vi kan ha en kirke som likestiller to uforenlige syn i homofilispørsmålet. Dit er vi ikke kommet enda selv om uttalelsen fra lærenemnda åpner for at det kan skje. Vi er imidlertid kommet i en bekjennelsessituasjon i kirken (se foredraget: ”Er da Kristus blitt delt?” på våre nettsider). Medlemmet Gunhild Hagesæter åpner for at spørsmålet kan bli kirkesplittende, og vi støtter fullt ut den oppfatning.

Ser vi på utviklingen i kirken de siste årene har presset økt betydelig på de som er i den ”konservative kirkelige” kategorien. Mange prester har trukket seg tilbake i en slags kongregasjonalisme og tenker at så lenge de får forkynne og forvalte sakramenter i sin egen menighet uten for mye innblanding fra andre så får det heller gå. Andre av mer lavkirkelig støpning har mindre problemer med å oppgi tanken på å tilhøre èn kirke. De velger seg andre allianser og fører selv an i utviklingen videre.

En sann kirke kan ikke leve med en lære og en praksis som samtidig avviser som synd og godkjenner en bestemt livsførsel som legitim for en kristen. Det er for tidlig å si noe sikkert om hvor veien går videre når det gjelder mulighetene for å forbli i en kirkestruktur. Det vil kreve arbeid og bønn å avklare. Vi må blant annet få anledning til å studere nærmere de alternativer og konsekvenser et eventuelt skille mellom stat og kirke vil føre med seg. Det som imidlertid avtegner seg allerede nå er den veien som er velprøvd i flere sammenhenger tidligere: at en prøver forkynnelsen på Guds ord og ikke inviterer dem som lærer i strid med Guds ord til våre prekestoler. Det er en myndighet som ingen kan ta fra oss. De samme konsekvenser må trekkes også av de biskoper som avviser homofilt samliv som synd dersom deres vitnesbyrd skal være sant og troverdig.