Er da Kristus blitt delt? (1Kor.1,13)   Status og konsekvenser etter Lærenemndas uttalelse om Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Av Dag Øivind Østereng      Lærenemnda – et vendepunkt?   Av Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik   Kirkelig fellesskap med hvem - om hva?   Av Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik  Hovedtrekk fra nyere skriftsynsdebatt   Av 1. amanuensis MHS Knut Alfsvåg

 

Er da Kristus blitt delt? (1Kor.1,13)     Status og konsekvenser etter Lærenemndas uttalelse om Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Av Dag Øivind Østereng 1. Innledning Helt siden Lærenemnda fikk oppgaven fremmet av biskop Odd Bondevik om å se nærmere på ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken”[1] har det ligget i nemndas sammensetning en innbakt læremessig pluralisme og konflikt som åpenbart ville gi den imøtesette uttalelsen et læremessig sprik. At dette ville komme til å bli en delt uttalelse har ligget innenfor det som har vært forventet av alle.    Underveis har vi kunnet registrere at flere representative personer i kirken, med bl.a. Halvor Nordhaug i spissen, har gitt uttrykk for at deres eget syn på den aktuelle saken nærmest har vært parkert på et sidespor i påvente av Lærenemnda sin uttalelse,[2] tilsynelatende klare til å gjøre et sporskifte og adoptere Lærenemnda sin ånd så snart uttalelsen forelå. I en opphetet debatt har flere ventet på en avklaring og muligheten til å proklamere at vi nå kan gå videre på dette grunnlaget som Lærenemnda har lagt. Nå er det dette sporet vi må følge videre. Dette er det optimale vår kirke kan ”samles” om i denne saken, og ingen i nemnda har gjort veien videre umulig for to likestilte syn. Velbegrunnet teologisk uenighet vil man gjerne kalle dette. Slik var forventningene og stemningen hos mange før uttalelsen forelå.    Spørsmålet er om ikke disse som tenkte slik nå får et problem med å adoptere Lærenemnda sin ånd, fordi den i vesentlig mindre grad enn forventet er ens. Det er faktisk noe håpefullt å registrere at splittelsen i synet på saken er langt mer tydelig i Lærenemnda sin uttalelse enn i noen tidligere uttalelser. Slik jeg leser Lærenemnda sin uttalelse er det ikke tale om én uttalelse, men i de avgjørende spørsmålene er det tale om to separate uttalelser som klart skiller seg fra hverandre.    Samtidig ser vi allerede at de som feirer uttalelsen og viser spontan glede over den er de liberale miljøene i kirken og det politiske liv som her finner det bekreftet at kirken nå har to likestilte syn i dette spørsmålet. Det er dette inntrykket som nå avleirer seg. Kirken har to likestilte syn. Det hjelper lite at halve Lærenemnda skriver helt til slutt i uttalelsen: ”Så viktig det enn er at en i den offentlige debatt viser respekt for hverandres synspunkter, betyr ikke det at alle syn skal betraktes som likestilte.”[3]    Det er de liberale miljøene som ser på uttalelsen som en delseier og de er klare til å gå ett og flere skritt videre mot nye ordninger og ny praksis i Den norske kirke. Det gjelder både ansettelser og liturgiske ordninger for homofile par.    Derfor er det grunnlag for å si at Lærenemnda har gitt oss en mer tydelig splittet kirke, der splittelsen ikke blir feid under teppe på en diplomatisk og kirkepolitisk måte, slik vi ofte har opplevd det tideligere. Nå våger faktisk både biskop Hagesæther og Skjevesland å stille spørsmålet om kirken tåler denne spenningen i læren, og Hagesæther har presisert det han også har sagt i selve uttalelsen fra Lærenemnda, sitat: ”Jeg kan ikke se hvordan to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi. En lærenemnd som er delt nøyaktig på midten, gir ikke grunnlag for å endre en inntil nå sammenhengende kirkelig praksis.”[4]    Med andre ord; personer som har ventet på en felles plattform som gir dem kirkelig legitimitet for å gå videre mer eller mindre uanfektet av de to syn, har etter min oppfatning ikke fått det de har ønsket seg. Dette er nemlig ikke Lærenemnda sin ånd, og det er i seg selv svært positivt. Det betyr nemlig at Lærenemnda ikke tilslører den faktiske uenigheten og alvoret i saken.    Samtidig er det tonen av brobygging mellom de to synene som blir slått sterkt an av bl.a. kirkerådslederen Tor Bjarne Bore og kirkerådsdirektøren Erling Pettersen. Nå må vi ha en ny aksept for to syn. Og i selve dokumentet stiller en samlet Lærenemnd seg bak en nedtoning av de praktiske konsekvensene etter at saken er blitt presisert som uforenlige syn, (cf. avsnittet Konsekvenser s. 125f)    Realitetene er derfor ganske sørgelige. For første gang har vi nå et biskoppelig flertall for å endre kirkens syn og praksis i homofilispørsmålet. Det i seg selv sier nok langt mer om kursen videre enn ordlyden til den konservative delen av Lærenemnda sin uttalelse. Og disse liberale biskopene vil selvsagt la seg høre i den videre prosessen, uavhengig av hva vår biskop og nå et stadig krympende mindretall i de øverste rekker i kirken måtte si i motsatt lei. Kursen videre er tydelig for oss alle, den ruller nå fremover ved hjelp av egen tyngde. Det går nå også mot en ny praksis. Spørsmålet er ikke om, men snarere når og hvordan en slik ny praksis vil bli gjennomført.    Fra Køhn kunne vi lese alt samme dagen som Lærenemnda gav sin uttalelse at hun var svært glad, og at hun nå så frem til at det ble fortgang i prosessen mot nye ordninger.[5] Hun og hennes likesinnede er allerede godt i gang med å ta nye skritt på den veien. Og jeg tror heller ikke vi kan forvente så mye lojalitet fra en som tideligere har vist svært liten lojalitet i dette spørsmålet den gang kirken formelt sett hadde ett syn på saken. Min spenning til uttalelsen fra Lærenemnda har i fremste rekke vært knyttet til andre ting enn den etiske og teologiske argumentasjonen for eller mot det ene eller det andre synet. I sin teologiske drøfting har jeg lyst til å gi de konservative i Lærenemnda stor honnør for godt og omfattende teologisk arbeid. Det gir ny innsikt og teologisk god ballast å lese det de skriver.    Likevel var min spenning ikke knyttet til denne drøftingen, men heller på hvor delt uttalelsen ville bli. Ville én eller flere i nemnda vektlegge saken slik i selve uttalelsen at den fikk karakter av å være et bekjennelsesspørsmål? Med andre ord; ville noen vekte saken med en slik konsekvens at den i neste omgang kunne skape en kirkerett med rom og frihet til å eksistere med en ortodoks praksis under ortodokst tilsyn og med legalt kirkerettslig brudd med dem som fremmer den nye læren i kirken? Kunne vi våge å håpe på at noen løftet saken inn på et slikt nivå at det i etterkant var kirkerettslig mulig å skape et rom der det ikke er tale om communion med eller tilsyn fra noen som setter vranglæren ut i tale og praksis?    Forventningene til at så ville skje har ikke vært store, mer naiv er jeg ikke, men like fullt har det vært min bønn og mitt håp at så måtte skje. Uten at saken får den rette karakteren og tyngden av å være et bekjennelsesspørsmål er det for så vidt mindre interessant hvordan de konservative skriftmessig argumenterer for sitt syn. Om ikke dette får bekjennelsesmessige konsekvenser er Skriften likevel gjort irrelevant av dem som skulle fremme Skriftens autoritet i kirken.    Nå ble det slik i Lærenemnda at de helt i begynnelsen av arbeidet definerte vekk spørsmålet om kirkelige og politiske konsekvenser.[6] Slik ville de unngå å ta stilling til et eventuelt kirkebrudd som konsekvens. Men i det vesle avsnittet mot slutten peker de likevel på noen konsekvenser der de bl.a. sier: ”Lærenemnda vil framheve det legitime ved at kirken på praktiske premisser kan la være å trekke dramatiske konsekvenser ved en slik vegring mot gudstjenestefellesskap. Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv der kirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring.”[7] Dette rammer oss kraftig. Her sies det at hele konsekvens- problemet flyttes over fra et felleskirkelig ansvar til den enkelte prest sin subjektive samvittighet. På den måten er det vi som tenker langs slike linjer som brudd på gudstjenestefellesskapet som fremstår som ”problemet”, og vi blir sittende igjen med svarteper. Her må vi protestere. Det lærenemnda sier her er noe i retning av: ”Det bør nok være rom for dere, selv om vi ikke liker dere.” Jeg kan ikke se at noen i nemnda trekker det avgjørende bekjennelsesmessige skille helt ut, men den konservative halvparten legger seg likevel tett på en slik konklusjon når de samlet sier: ”I dag er det i hovedsak to uforenlige syn i kirken i denne saken.”[8] De går så langt som å si at synene er uforenlige. Dette er det nærmeste vi kommer en slik grensedragning. Det er i hvert fall nummeret før de kniper til og setter hardt mot hardt. Men en rekke andre steder understrekes det samtidig at dette ikke nødvendigvis setter fellesskapet i fare. Det gudstjenestelige fellesskapet behøver ikke å rammes. Jeg synes med dette at selve alvoret i saken er et uavklart spørsmål i Lærenemnda sin uttalelse, og derfor er også dette uttalelsens svakeste punkt. Her bærer de konservative sitt største ansvar. Men når de sier at synene er uforenlige og at fellesskapet ikke behøver å rammes, ligger det – om vi skal tolke dem positivt – et signal om at gudstjenestefellesskapet kan komme til å bli rammet, dersom de liberale presser gjennom sitt syn i praksis. Med andre ord, da, og først da er dette blitt et bekjennelsesspørsmål. Jeg frykter at de ikke vil komme til å si det da heller. Biskop Hagesæther har gitt oss følgende formaning: ”I dagene som kommer, befinner vi oss fortsatt på samtale- og drøftingsplanet. Nå er det tid for studier og moden samtale, med bønn til Gud om veiledning.”    Det er så avgjort sant at tiden er inne for samtale og drøfting, men ikke lenger en samtale og drøfting om teologien og etikken i homofilispørsmålet. Den samtalen må sies å være foreløpig ferdigdrøftet og behandlet nå. Samtalen om homofili får vi sende tilbake til det rom i kirken hvor den samtalen hører hjemme, i sjelesorgens rom, skriftemålets rom, den kirkelige undervisningens og veiledningens rom. Det vi nå må samtale om og drøfte med stor tyngde er hvordan vi kan sikre at kirken kan gå videre med et læremessig vern, der vranglæren i dette spørsmålet ordningsmessig settes effektivt ut av spill. Hvordan kan vi få skapt det rommet kirkerettslig og organisatorisk, og gjøre dette rommet – ikke bare til et permanent tilfluktsrom i kirkens underetasje, men til kirkens egentlige rom i kor og skip? Det rommet kan bare skapes ved en kombinasjon av bekjennelse i ord og i handling. Det jeg ønsker å vie videre oppmerksomhet nå er derfor en begrunnelse for hvorfor jeg mener dette spørsmålet har bekjennelseskarakter, og hvilke konsekvenser jeg personlig må trekke av dette synet. Jeg vil levere en begrunnelse for hvorfor vi med tyngde og med rette må kalle situasjonen vi nå står oppe i for statu confessionis. 2. Hva begrunner en bekjennelsessituasjon? 2.1 Ortodoksi, heterodoksi, heresi Spørsmålet som vi må reise er spørsmålet etter en begrunnelse for hva som kvalifiserer for å dra grenselinjen mellom ortodoksi og heresi, mellom rett lære og kjetteri. Det finnes opplagt en grense for hva kirken kan leve med. Men det er samtidig et mellomrom mellom disse to begrepene som vi må ta hensyn til. Mellom begrepet ortodoksi og heresi må vi alltid ta høyde for at det i kirken vil være personer som tolker Skriften forskjellig og har ulik teologisk aksentuering, uten at vi dermed omtaler deres syn som kirkesplittende vranglære. Vi må i stedet bruke ordet heterodokse om disse. De lærer fremmed, i strid med Skriften og kirkens bekjennelse, men deres avvik er ikke av en slik karakter at det setter dem utenfor fellesskapet. De vil ideelt sett stå under et kirkelig tilsyn som gir det nødvendige bibelske korrektiv, og deres lære vil mangle kirkelig legitimitet.    La meg ta et konkret eksempel. Et nærliggende eksempel på et heterodokst synspunkt er for meg med misjonssambandsbakgrunn spørsmålet om fri nattverd, slik dette er begrunnet i læren om det alminnelige prestedømmet. Jeg mener det er en direkte misbruk av meningen i det Peter skriver om kirken som et kongelig presteskap og i strid med den apostoliske orden som ligger i Bibelen og i kirkens felles forståelse av forvaltingen av sakramentene, og også i direkte strid med våre lutherske bekjennelsesskrifter i Confessio Augustana. Det er ekklesiologisk heterodoksi som er verd å ta alvorlig, men ikke heresi som setter avgjørende grenser for åndelig fellesskap. Like fullt er det etter min vurdering et alvorlig avvik. Det finnes en rekke slike eksempler på heterodoksi i vår kirke, og i alle kirkesamfunn.    Men tilbake til det prinsipielle spørsmålet; når truer heterodoksien kirken på en slik måte at heterodoksi blir heresi? Heterodoksi vil nemlig alltid aspirere til å bli til heresi om ikke kirken fører et nøye tilsyn med den. Hva tåler kirken av ulike læremessige synspunkter, ortodokse og heterodokse, før dette setter kirkens enhet og fellesskap på spill?    Heresi er en så alvorlig anklage at den ikke bør fremsettes uten solid grunnlag. For kirken har helt fra første stund og til alle tider tålt en teologisk diskusjon, sancta conversationis, den hellige samtalen med Kristus og apostlene i sentrum, (cf. apostelmøtet i Jerusalem, Apg.15). 2.2 Statu confessionis I et hav av teologisk litteratur er det overraskende å se at spørsmålet om hva som begrunner statu confessionis er svært lite behandlet. På luthersk mark og i Lærenemnda ser vi at det er skriftprinsippet som hele tiden stresses som det avgjørende. Uttallige ganger understrekes det i Lærenemnda sin uttalelse at Skriften er øverste norm i kirken. Dette synspunktet slutter jeg meg selvsagt til, men vil anfekte synspunktet som en fullt ut dekkende beskrivelse for et korrekt bilde av hvordan og når en bekjennelsessituasjon oppstår i kirken.    Ser vi kirkehistorisk på dette, kan det se ut som om en bekjennelsessituasjon ganske enkelt oppstår der gjensidig utelukkende synspunkter har stått mot hverandre i de kristne grunnsannhetene. Da har det vært kirkens spontane livsytring, (for å låne et uttrykk fra Løgstrup,) som har samlet fellesskapet til en bekjennelse. Med andre ord, der læresynspunktene har vært gjensidig utelukkende som i de kristologiske stridene i oldkirken, eller i læren om rettferdiggjørelse på reformasjonstiden osv, har man kommet i en bekjennelsessituasjon. To gjensidig utelukkende syn skaper en bekjennelsessituasjon der kirken forstår at dette truer de kristne grunnsannhetene.    Ut fra en slik åpen og svært generell definisjon av en bekjennelsessituasjon er vi også i homofilispørsmålet kommet i denne posisjonen, nettopp fordi vi står overfor to gjensidig utelukkende synspunkter som rører ved kristne grunnsannheter omkring spørsmålet om synd og frelse fra synd, om Guds skapervilje, om ekteskapet osv.    Ut fra denne åpne og generelle definisjonen sier faktisk de konservative i Lærenemnda selv indirekte at vi er i en bekjennelsessituasjon når de sier: ”I dag er det i hovedsak to uforenlige syn i kirken i denne saken.” Indirekte har de dermed sagt at vi står i en situasjon der ikke begge syn kan vinne frem. De er uforenlige og rører ved grunnsannhetene.    Men vi kan ikke slå oss til ro med en så generell og åpen definisjon av hva som fører oss inn i statu confessionis. 2.3 Adiaforon I luthersk sammenheng er det nærliggende å gjøre oppmerksom på skillet mellom bekjennelsesspørsmål og adiaforaspørsmål. Adiaforaspørsmål hører hjemme i kategorien der det må råde frihet og åpenhet for ulike oppfatninger, holdninger og praksis selv om de står steilt mot hverandre. Den frihet finnes ikke i de saker som har bekjennelseskarakter. Det er opplagt at homofilispørsmålet ikke hører hjemme blant adiaforon spørsmålene, nettopp fordi Skriften binder oss i læren om dette. Konkordieformelen gir frihet der Guds ord verken gir påbud eller forbud, da er det tale om adiaforon.[9] Det er derfor ikke frihet i spørsmål der Skriften gir oss påbud eller forbud. Homofilisaken er ikke et etisk spørsmål der det blir opp til den kristne samvittighet og alminnelige fornuft å avgjøre om dette er rett eller galt. Her er vi bundet av Skriftens ord. Slik sett faller homofilispørsmålet inn under kategorien bekjennelsesspørsmål, slik våre lutherske reformatorer definerte dette. Under hele dette resonnementet ligger det lutherske skriftprinsippet – sola scriptura. Skriftprinsippet ville vært mer enn nok tilstrekkelig for dem til å avgjøre denne saken en gang for alle.   Det er langs denne linjen de konservative i Lærenemnda beveger seg. De lar Skriftens klarhet og utvetydige ordlyd tvinge dem til å holde fast på kirkens lære. Det er bra, men ikke mer enn rett og rimelig å forvente. At de dermed ikke også klart drar konsekvensen ut og uttrykkelig sier at dette er et bekjennelsesspørsmål blir derfor uforståelig. Jeg opplever dette i realiteten som en svekkelse av skriftprinsippet når de konservaktive sier: ”det kan bli (min uthevelse) et problem hvis en opererer med tilrettelegginger, tilpasninger og anvendelser på tekstene som strider mot skriftens åpenbare mening.”[10] Dette er en sviktende retorikk. Det er ikke slik at det kan bli et problem, det er selve problemet! Her har jeg problemer med å ta innover meg nyanseringen i Lærenemnda. 2.4 Nytestamentlig grensedragning Et stort og omfattende tema er hva Det nye testamente (NT) har å si om grensedragningen mellom ortodoksi og heresi. Det vil føre alt for vidt å gå inn på dette i noen særlig grad. Derfor vil jeg kort nevne noen få sentrale holdepunkter for hvordan NT selv drar denne grensen.    Det første og mest iøynefallende er kanskje Paulus sine ord i Galaterbrevet der han bannlyser de som forkynner et annet evangelium, cf. Gal.1,8f. I denne forbindelse henviser Paulus til den hellige forpliktelse på overleveringen fra Kristus selv, cf. Gal.1,11f. I evangeliebegrepet ligger her hele Kristi person, hans liv og hans verk, samt hele Jesu lære. Denne læreforpliktelsen er absolutt og selv apostelen, ja selv englene skal prøves på denne.    Det andre er Johannes som advarer sterkt mot den ånd som nekter at Jesus er Kristus, Gud inkarnert, cf. 1Joh.4. Det er antikrist, sier han. Og Johannes, kjærlighetens apostel, er blant de som advarer mot fellesskap med vranglærere. Et slikt fellesskap gjør oss medskyldige i deres villfarelse, cf. 2Joh, 9-11. Også Paulus bekrefter dette i sitt brev til Titus der han skriver i Titus 3,10f: ”En vranglærer (heretiker) skal du avvise etter første og annen gangs tilrettevisning. For du vet at et slikt menneske er på avveier. Han synder og fører dom over seg selv.”    En generell formaning fra Paulus i Romerbrevet 16,17 er også relevant å nevne der han skriver: ”Jeg formaner dere, brødre, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem! Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende mennesker på avveier.”    Også apostelen Peter skriver i sine brev advarende ord mot vranglære, der han for så vidt ikke gjør forskjell på vranglære og vranglærere, cf. 2Pet.2,1ff.    Jesus har også en rekke utsagn som setter skille. I Joh.8, 31 sier Jesus: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.” Johannes 14,21: ”Den som har mine bud og tar vare på dem, han er den som elsker meg.” Det finnes en lang rekke slike steder som understreker disippelskapet som lydighet og avhengighet av Jesu ord. Og det er det siste Jesus presiserer i det han overgir oppdraget til apostlene og kirken når han sier: ”… og lærer dem å holde / ta vare på alt det som jeg har befalt dere.” (Matt.28,20)    Hva kan vi trekke av konklusjoner ut av dette? Jo, dette at Skriften selv gir oss skriftprinsippet som grenseskille for sann og falsk lære. Skriftprinsippet er ikke en konstruksjon fra 1500-tallet eller middelalderen, det er bibelsk. Forpliktelsen er total på evangeliet, Jesu lære og den apostoliske overleveringen slik dette er gitt oss i Skriften. Slik finner vi kirken trofast samlet i den første tid omkring apostlenes lære (cf. Apg.2,42). Det er Skriften selv som stiller opp skriftprinsippet. 2.5 Apostolisitet, katolisitet og regula-teologien Kampen mot heresi i ur- og oldkirken fikk sitt fremste uttrykk i kampen omkring kanonspørsmålet, trinitetslæren og kristologien. Det er interessant å se hva som var det bærende i oldkirkens teologiske kamp. To kriterier var særlig fremtredende, og fikk siden sitt nedslagsfelt i pneumatologien og ekklesiologien i Nikenum, nemlig kirkens og lærens apostolisitet og katolisitet. Det som hadde apostolisk opphav og autoritet som apostolisk overlevering, skriftlig og muntlig, samt den tro som hadde stor utbredelse i kirken og var allmenn (katolsk) bar læremessig gyldighet. Men katolisiteten var ikke bare knyttet til alminnelig geografisk utbredelse, det var også et uttrykk for den teologiske helhetstenkningen som preger oldkirken. Av dette ble kirkens katolisitet nedfelt i de latinske ordene, ubique, semper ab omnibus (over alt, alltid og av alle).[11] Den lære var katolsk som var over alt (geografisk), var bestandig (dvs. tidløs) og ble bekjent av alle (økumenisk). Den kristne lære er universell i tid og rom.[12] Dette understreker kontinuitet og helheten i kirkens lære. Kom noe i konflikt med apostolisiteten og katolisiteten stod kirken i en bekjennelsessituasjon. På et tidligere tidspunkt kom dette på en særlig måte til uttrykk i regula-teologien hos Irenaeus og Tertullian. Regula-teologien var en teologisk helhetstenkning som tenkte katolsk, det vil si i samsvar med helheten i Skriften og den apostoliske overleveringen.    Bengt Hägglund understreker at det for Irenaeus stod om sannhetsspørsmålet i teologien, når Irenaeus sammenfattet teologien som regula veritatis, sannhetens regel. Heretikerne er heretikere nettopp fordi de bryter med sannheten. De har selv oppdiktet sitt system og forsøker å lese sine egne oppfatninger i Skriften, sitat Hägglund.[13] Det latinske regula er det samme som det greske kanon, og poenget hos Irenaeus er at Skriften må gjelde som kanon, regel, rettesnor for teologien. Det er en egen Skrift-hermeneutikk som skal være det teologiske tolkningsprinsipp. Og det er faktisk en falsk hermeneutikk Irenaeus anklager kjetterne for.    Det er det samme vi kan anklage de liberale i Lærenemnda for også. De bruker en falsk hermeneutikk som gjør det mulig for dem å tolke Skriften dit de selv vil. Det er heresi ifølge regula veritatis. Irenaeus blir derfor svært aktuell i møte med Lærenemnda, fordi det nettopp er fraværet av en Skrift-hermeneutikk som får kirken på avveie.    Tertullian kom dernest med regula fidei, trosregelen. Og sammen med regula-teologien hos Irenaeus uttrykker de den helhetstenkningen som sammenfatter hele teologien. Teologien er en konsistent lære som ikke lar seg dele opp, men utgjør et corpus. I en slik helhetstenkning vil det nok fremdeles være tale om sentrum og periferi i teologien, slik Lærenemnda gjør et poeng ut av, men enten noe hører til sentrum eller til periferien så er det like fullt en del av corpus, og hele dette corpus må forsvares mot heresi. Det er derfor innenfor regula-teologien ikke mulig å løsrive apostolisk etikk fra apostolisk dogmatikk. Teologien henger sammen i lære og liv. 2.6 Homofilispørsmålet testet på kirkens trinitariske dogma Anvender vi en regula-teologi på homofilispørsmålet, hvilket også indirekte gjøres i en viss grad av de konservative i Lærenemnda i det de vektlegger et teologisk helhetssyn, kommer vi til at homofilt samliv kommer i konflikt med alle de tre trosartiklene i det trinitariske dogma.    I forhold til artikkel 1 der vi bekjenner Gud Fader som skaper, kommer alle skapelsestekstene inn i betraktning. Også Romerbrevet 1 hører hjemme her i forhold til en tolkning av homofilispørsmålet. Det hører hjemme i forhold til den naturlige teologi, den skapelsesorden som vi kan lese av naturen, og som disse tekstene understreker.[14]    Biskop Odd Bondevik sa for om lag 10 år tilbake (under et besøk på MF i min studietid) at han ikke trengte en eneste av Bibelens tekster som kritiserer homofilt samliv for å avgjøre spørsmålet. Det var tilstrekkelig med skapelsestekstene og de bibelske ordene om ekteskapet. Dette røper en helhetstenkning som samsvarer med en Skrift-hermeneutikk på linje med oldkirken og reformasjonen.[15] Artikkel 1 i vår bekjennelse har derfor relevans for homofilispørsmålet i en regula-teologi. Artikkel 2 i bekjennelsen rammer også homofilispørsmålet på en indirekte måte. Når spørsmålet reises om hvorfor Gud ble menneske i Jesus fra Nasaret, så er svaret; Gud ble sarks (gr.), kjøtt, menneske for å ta på seg vår synd og straff. Han tok straffen for synden i kjødet og hans korsdød er en manifestasjon av syndens alvor (menneskets falne natur) og Guds hellighet. Slik sett rammer ikke artikkel 2 homofili på en spesiell måte, men taler om Guds oppgjør med all synd og Guds vei til frelse for alle mennesker, alt kjød. Det skjer i oppgjør med synden i kjødet. Inkarnasjonen og Kristi korsdød har derfor en dyp sammenheng med hamartologien (læren om synden og det bibelske menneskesyn). Artikkel 3 handler om det kristne livet, helliggjørelsen og delaktigheten med Kristus i Ånden. Det livet leves ikke i fred med den synd som Guds Ånd taler mot. Guds barn drives av Guds Ånd (cf. Rom.8,14). En kristen homofil vil kjenne denne kampen som svært hard og kampfull, om han eller henne ikke blir frigjort fra sin legning. Her har vi som kristne et kall til å stå sammen med våre homofile brødre og søstere i denne kampen. Men en kristen homofil og kirken kan aldri slutte fred med det som Guds Ånd vitner imot, like lite som noen av oss kan leve i synd og samtidig vandre et liv i Ånden.    I 1Kor.6,9-11 og 1Tim.1,9-10 behandler Paulus homofili i sammenheng med lastekataloger der ulike synder nevnes. Det gjør at homofilispørsmålet hører hjemme i spørsmålet om synd generelt (hamartologi) og om de kristnes frelse og helliggjørelse spesielt (soteriologi).    Når de konservative i Lærenemnda understreker den nye lydighet og det ”kors” en homofil legning kan innebære i Kristi etterfølgelse, da viser de at de står i denne felleskristne tradisjonen der det å vandre et hellig liv i Guds menighet forplikter på en annen livsførsel.[16] Det jeg ville understreke med dette avsnittet er den helhetstenkningen som ligger bak kirkens tradisjonelle syn. Den samsvarer med den helhetstenkningen som også finnes i kirkens hoveddogme. Og når det på en slik tydelig måte kommer i konflikt med kirkens hoveddogme begrunner dette i neste omgang homofilispørsmålet som et bekjennelsesspørsmål. Det rammes av kirkens bekjennelse. 2.7 Politisk press/tvang – martyria Kallet til å lyde Gud mer enn mennesker (Apg.5,29) kunne vært nevnt under nytestamentlig grensedragning, men det passer bedre inn under det som er mitt neste og siste poeng i denne sammenheng, nemlig bekjennelsen overfor verden. I den første kristne tid var bekjennelsen en kamp for i det hele tatt å finne et fysisk livsrom under kraftige forfølgelser. Bekjennelsen var da martyria vis á vis religiøse og politiske makthavere.    Bruk av religiøs og politisk makt overfor kirken kan akutt sette kirken i en bekjennelsessituasjon. Slik var det mange ganger under bl.a. keiserkulten i ur- og oldkirken, slik var også situasjonen som utgjør bakgrunnen for den Scmalkaldiske krig der keiserdømmet ville knuse lutherdommen ved sverdet og føre de tilbake til katolisismen. Og slik var situasjonen i Norge under okkupasjonen under den 2. verdenskrig. Det var tale om en kristen bekjennelse vis á vis ytre politisk maktmisbruk mot kirken.    I dag er det vel også mer enn legitimt å reise spørsmålet om ikke læreutviklingen i kirken – og i særdeleshet i homofilispørsmålet – er et uttrykk for et bevisst politisk maktovergrep der vi som kirke kommer i en bekjennelsessituasjon vis á vis staten. Når politikere og selv statsråder[17] taler åpent om å ville tvinge kirken og kristne organisasjoner i homofilispørsmålet, er dette åpenbart en bekjennelsessituasjon. I en slik situasjon er det biskopenes plikt å tale styresmaktene til rette, slik bl.a. Andreas Aarflot forsiktig ansporet å gjøre ved enkelte anledninger på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.    Biskopene bærer martyrskjorten for å vitne og bekjenne overfor makten hvor kirken står og hvilket livsrom vi krever i samfunnet. Det gjør ingen ting om bispeskjorten blir en rød klut for politiske myndigheter når det er nødvendig. 2.7 Kort oppsummering: Spørsmålet var; hva begrunner en bekjennelsessituasjon? De svar jeg har forsøkt å skissere kan kort oppsummeres slik: ·        Det som kommer i strid med evangeliet ·        Det som kommer i strid med Skriftens samlede vitnesbyrd (skriftprinsippet) ·        Det som kommer i strid med kirkens apostolisitet og katolisitet, slik dette er kommet til uttrykk i kirkens dogmer ·        Det som ikke kan kalles adiaforon ut fra Skriften ·        Det som i karakter gjensidig utelukker hverandre (sannhetsspørsmålet) ·        Der kirken blir tvunget av makthaverne til ulydighet Har vi situasjoner der disse kriteriene blir berørt er vi som kirke i en bekjennelsessituasjon der vi må trekke grenser og sette vern om læren.    Som en kort kommentar til det jeg her har sagt, ligger det i dette at jeg ikke er enig i den ”Satis est”-reduksjonisme som er utbredt i liberalkirkelig lutherdom, og som også kommer til uttrykk i Lærenemnda sin uttalelse.[18] Det som er tilstrekkelig for sann enhet i kirken må i Augustana artikkel VII leses ut fra sin sammenheng, der reformatorene i øvrig vil bygge videre på det felles kristne grunnlag (det katolske) som de hadde med den romersk-katolske kirke. De kommer ikke med noe nytt, men krever enhet om evangeliets lære og om sakramentsforvaltingen.[19] Det betyr ikke at det ikke kan være andre kriterier som også er viktige til enhet og samhold i kirken. I et økumenisk perspektiv må vi ta inn over oss dette. Regula-teologien er ikke en reduksjons-teologi, men en helhets-teologi. På bakgrunn av det jeg har skissert så langt er jeg villig til å si meg enig i Wolfhard Pannenberg når han sier: ”De som vil presse kirken til å endre lærenormen i dette spørsmålet, må forstå at de skyver kirken i retning av et skisma. For en kirke som lar seg drive til å betrakte homoseksualitet som ikke-avvikende fra den bibelske normen, og som anerkjenner homoseksuelle parforhold på lik linje med ekteskap, står ikke lenger på skriftgrunnlaget. Tvert om, den står i opposisjon til Skriftens entydige vitnesbyrd. En kirke som tar et slikt skritt har dermed opphørt å være en evangelisk kirke i den lutherske reformasjonens tradisjon.”[20] 3. Status og konsekvenser Når det gjelder spørsmålet om homofilt samliv kan jeg ikke se det annerledes enn at dette spørsmålet kommer på kollisjonskurs med alle de ovennevnte kriteriene. Ikke minst kommer det i direkte konflikt med vår forståelse av evangeliet som syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Det er umulig å bruke evangeliet som tilsigelse av syndenes forlatelse, dersom ikke det som i Skriften erklæres som synd og strid på Guds vilje fastholdes som synd. Lærenemndas leder, Torleiv Austad, bekrefter i Dagen 24. januar at det står om uenigheten om selve evangeliet, og han presiserer det som Lærenemnda vitterlig uttaler, nemlig at det er to uforenlige syn.    Status er derfor en situasjon der vi må bekjenne i ord den uenigheten som finnes. Så langt er Lærenemnda sin konservative uttalelse – slik jeg leser den – et tydelig nok uttrykk for en slik bekjennelse.    Nå understreker Lærenemnda det formelt sett riktige at de ikke er noe forvaltningsorgan som kan dra praktiske konsekvenser av denne splittelsen. Det er riktig, men det Lærenemnda kunne, burde og skulle gjort enda klarere var å presisere det absolutt umulige i én felles vei der vranglæren fikk ordningsmessige konsekvenser. Nå har Lærenemnda satt døren åpen for å tilpasse seg den videre situasjonen gradvis. Her må vi tenke annerledes! Vi har ingen tid å miste med tanke på å få fulle rettigheter for et alternativt tilsyn i brudd med heretiske biskoper og de i kirken som i lære og praksis utøver vranglæren eller direkte og indirekte forsvarer denne utviklingen. Vi kaller våre konservative biskoper til å gå foran i et slikt brudd med de konsekvenser det måtte få for videre kirkeordning. Samtalen videre handler om de forvaltningsmessige konsekvensene av Lærenemnda sin delte uttalelse, og kirkens ledelse må gå ut og tydelig si at dette er en splittelse som må få ordningsmessige konsekvenser fra topp til bunn i kirken. Vi snakker ikke lenger om én kirke, men om to kirker i Den norske kirke. Dersom dette ikke skjer er Den norske kirke tapt som redskap for Guds rike i Norge.    I Aftenposten 21. januar skriver Ingunn Økland en kommentarartikkel der hun sier: ”Det er en større gåte at tradisjonalistene i Lærenemnda nå slutter seg til en harmonimodell. Utviklingen i kvinneprestspørsmålet kan jo vanskelig oppfattes som særlig forbilledlig i den leiren, selv om knapt noen av dem er motstandere av kvinnelige prester i dag. Tradisjonalistene har bidratt til å berede grunnen for at deres eget syn vil lide en sakte, men sikker død i Den norske kirke. De oppfatter kanskje at dette vil bli oppfattet som en edel form for selvoppofrelse. Mer presist kan man kalle det for resignasjon.”[21] Jeg kan ikke lenger støtte meg til en ren kongregasjonalistisk forståelse av kirken, fordi menighetene vil bli vilkårlig prisgitt sitt lokale pastorale tilsyn. Her har vi allerede en alvorlig situasjon i kvinneprestspørsmålet, men i homofilispørsmålet vil kirken bli fratatt sitt formelle lærevern omkring synd og nåde, det som gjelder selve frelsen, og det kan jeg ikke leve med.    Dersom bekjennelsesbevegelsen ikke makter å vinne frem med de absolutte kravene om en ortodoks kirkeordning i Den norske kirke, vil vi ikke ha noe annet valg enn å trekke oss ut i det vi kaller menighetene til det samme oppbrudd som oss. Men et oppbrudd fra noe må også ha et alternativ, ikke først og fremst et alternativ for den enkelte av oss som ennå er prester i Den norske kirke, men et alternativ for menighetene. Det alternativet må etableres. Her slutter jeg meg til biskop Hagesæthers ord om at det er tid for ”bønn til Gud om veiledning.” 4. Avslutning Er da Kristus blitt delt? Slik spør Paulus i 1Korinterbrev 1,13. Står kirken som Kristi legeme overfor et skisma? Det er vårt spørsmål. Og konklusjonen er smertefull klar. Vi står overfor to uforenlige syn, det må få konsekvenser og det er langs denne aksen vi nå må arbeide. Andre arbeider langs en helt annen akse. Min konklusjon er at de som arbeider langs den andre aksen ikke bare er heterodokse, men er heretikere.    Hvem er det vi bekjenner for? Hvem er det vi kjemper for? Aller minst for oss selv og den umaken og personlige omkostningene dette innebærer. Men vi bekjenner for våre homofile brødre og søstre. Det er for dem vi bekjenner veien og sannheten. Vi vil stå sammen med dem, kjempe deres kamp, slik vi alle trenger formaning og oppmuntring i kampen mot synden som henger så fast ved oss. At våre homofile søsken har en vanskelig livssituasjon må vi ikke glemme når vi taler om dette. Videre bekjenner vi for menighetenes skyld, for våre barn, barnebarns og kommende generasjoners skyld. Vi bekjenner vår tro, fordi vi ikke kan noe annet. Det som hjertet er fullt av taler munnen. Vi skal frimodig heve vår røst sammen med Kristi kirke over hele jorden. [1] Etter anmodning fra biskop Odd Bondevik i Møre bispedømme i brev av 20.08.02 vedtar Den norske kirkes lærenemnd å realitetsbehandle spørsmålet om skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Enstemmig vedtak fra møtet i Den norske kirkes Lærenemnd 2. oktober. (kilde: Kirken.no.) [2] cf. H. Nordhaug. Mens vi venter på Lærenemnda, i: Luthersk kirketidende nr. 8/2005 [3] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 135 [4] Biskopens kommentar i samband med at lærenemnda gjer offentleg si fråsegn 20.01.06. (Kirken.no/bjorgvin) [5] Pressemelding. Om uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd 20. januar 2006. (Kirken.no/hamar) [6] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 5 og 22 [7] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 126 [8] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 125 – Merknad fra nemndmedlemmene Austad, Bergem, Bondevik, Baasland, G. Hagesæther, O. D. Hagesæther, Kvarme, Sandvik, Skjevesland og Ådna [9] Mæland (red.) Konkordieboken. Konkordieformelen Sol.Dec. art. X, s. 519 [10] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 94 [11] cf. Pelikan, Jaroslav The emergence of the Catholic Tradition (100-600) s. 332ff [12] Op.cit. s.335f [13] Hägglund, B. Sanningens regel, s. 11 [14] Vil minne om C.K. Chesterton som i sin bok Heretics anklager skeptikerne for heresi når de er blinde for/ fornekter naturens orden og nekter for den naturlige erkjennelse av ”det gitte” (what is) og av Gud [15] Se også Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 37 [16] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 96f [17] cf. Dagen 23. januar, der Karita Bekkemellem blir sitert for å ville bruke tvang [18] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 122, 126f [19] cf. Braaten, C.E. Mother Church s. 88f [20] Sitert fra Merton Stommen, Kirken og homoseksualitet – En vei videre, s. 99 [21] Økland, Ingunn. Aftenposten 21.01.06 – Kommentar ”Kunstig harmoni”    Av Dag Øivind Østereng

 

Lærenemnda – et vendepunkt?     Lærenemnda – et vendepunkt? Av Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik Innledning Lærenemnda i Den norske kirke (Dnk) har sagt sitt. 20. januar kom uttalelsen Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken,[1] en uttalelse som kirken har ventet på i lengre tid. Spørsmålet som har ligget under i hele prosessen har vært om Lærenemnda ville bringe noen form for avklaring med uttalelsen. I første omgang en teologisk avklaring, som i neste omgang også ville føre til en kirkerettslig avklaring. Lærenemnda sin oppgave har vært å legge premissene for dette. Spørsmålet nå i ettertid er om Lærenemnda har gitt oss den nødvendige avklaringen. Har Dnk fått et svar som gir grunnlag for videre teologiske og kirkerettslige avklaringer?    I et foredrag som undertegnede holdt uken etter at Lærenemnda sin uttalelse var blitt kjent, fremmet jeg det synspunkt at Dnk med denne uttalelsen har fått en tydeligere splittelse i spørsmålet.[2] Lærenemnda har gitt en avklaring som representerer en polarisering der det læremessige skillet kommer tydeligere til uttrykk enn noen gang tidligere. I forhold til den aktuelle problemstillingen peker derfor Lærenemnda i to diametralt motsatte retninger. En slik polarisering må sies å være en teologisk avklaring, der den underbyggende hermeneutikken for de to synene kommer klart til uttrykk. Lærenemnda har selv definert bort de videre kirkerettslige konsekvenser som liggende utenfor deres mandat og oppgave, men peker på hvilken belastning denne saken er for kirken.    Nå står Dnk overfor en rekke ulike handlingsalternativer, fordi det ifølge Lærenemnda er tale om to uforenlige syn i spørsmålet om homofilt samliv.[3] Skal vi etter god luthersk skikk ta dette opp i aller beste mening, kan dette bli en kime til håp om at Dnk har kommet til et vendepunkt i homofilisaken. Men dersom Lærenemnda skal representere et vendepunkt i saken, er det avgjørende at Dnk kommer opp av de dype sporene som har ledet kirken dit vi er i dag. Sporene fører oss bare i én bestemt retning. Det er derfor helt nødvendig at det nå må settes en ny agenda fra de konservative og en ny kurs pekes ut.    I denne artikkelen vil jeg peke på noen av de spor kirken må ut av. Jeg er av den oppfatning at skal Dnk vinnes i denne kampen er det en snuoperasjon som må til. I første omgang en ny agenda som krever de små skritts strategi. Vi må kunne finne oss i de små skritt, dersom vi ser at stegene som tas går i riktig retning. For en kime til håp kan dessverre fort vendes til håpløshet om ikke denne kimen snart åpner seg til fornyet klarhet om den videre kursen for Dnk. Jeg vil ikke påstå at vi med Lærenemnda sin uttalelse er ved et vendepunkt i Dnk, men øyner samtidig muligheten for at så kan være tilfelle. Derfor stiller jeg i det minste spørsmålet om Lærenemnda er et vendepunkt. I andre omgang har vi ikke noen andre virkemidler tilbake enn kirkelige bekjennelseshandlinger, dersom snuoperasjonen ikke får oppslutning i Dnk.   Status nå og status quo Status nå er at Dnk har to syn på homofilt samliv. Tallmessig er Lærenemnda delt på midten, og det i seg selv gir de to syn en form for demokratisk likevekt, som i sin tur gir grunnlag for å snakke om to likeverdige syn. Vi kan registrere at den konservative delen av Lærenemnda selv vil protestere på en påstand om likestilte syn[4] ut fra tanken om at begge syn ”ikke kan være retningsgivende for kirkens lære, ordninger og liturgi.”[5] En slik debatt omkring likeverd og likestilling kan fort fortone seg som ganske patetisk, selv om den de facto representerer en kamp om siste skanse, nemlig hva som skal gjelde som norm for kirkens liv og lære.   Det er opplagt at den liberale halvdelen av Lærenemnda vil hevde – med all respekt for eget ståsted – at deres syn nå må være likestilt med det ortodokse synet. En slik vurdering av status er allerede kunngjort av flere på den liberale fløy, med bl.a. Køhn i spissen der hun sier: ”Jeg er svært glad for den uttalelsen Lærenemnda nå har lagt frem og som viser at det er to likeverdige syn på homofili i Den norske kirke.”[6] Her bruker Køhn ordet likeverd om synene for deretter å si: ”Lærenemndas uttalelse vil også gjøre det enklere for bispedømmerådene å foreta egne, frie vurderinger ved for eksempel ansettelser.” Det siste viser at Køhn alt ser de to synene som – ikke bare likeverdige – men i praksis likestilte.    Totaliteten av Lærenemnda sin uttalelse – når vi lar begge parter komme til ordet – gir en bekreftelse av to likeverdige syn. Det er status nå, og det i seg selv representerer formelt sett noe nytt, nemlig at Dnk ikke lenger har ett offisielt syn på saken, men to syn.    En ubetinget aksept for status nå vil derfor i realiteten føre til endring av kirkens lære, ordninger og liturgi, fordi veien fra likeverd til likestilling er det eneste naturlige sett med progressive liberale brilleglass. Å passivt innfinne seg med nåværende situasjon vil derfor være en slags aksept for å la saken gå sin gang i de spor og langs de linjer alle ser at saken nå føres fram. Skal Lærenemnda utgjøre en forskjell og få betydning for Dnk som lærevern kan vi ikke akseptere dette. Situasjonen kaller på aktivt lederskap fra konservativt hold.    Hva da med status quo? De konservative i Lærenemnda ser ut til å mene at vi kan leve med status quo, dvs. en uforandret stilling fra det som gjelder i dag. På den ene side vil det bety en betinget aksept for status nå (likeverd i syn), men på den andre side bærer dette synet med seg en grensedragning mot ytterligere endringer (ikke likestilling i praksis).    Hvordan skal vi tenke rundt en slik distinksjon mellom status nå og status quo? – For det første tenker jeg at dette er et prisverdig forsøk på å samle et sårbart kirkefelleskap om én norm i praksis. Man viser en forbilledlig vilje til å holde Dnk samlet, og man strekker seg så langt som overhodet mulig i den aktuelle situasjonen. Her setter man hensynet til Dnk som én kirke i førersetet.    Problemet med denne distinksjonen er at det på den ene siden i grunnen ikke er noen virkelig konsensus om hva som er den reelle situasjonen nå med hensyn til likeverd og likestilling. Og på den andre siden er det lite sannsynlig at de liberale kreftene plutselig nå, når de for første gang øyner en reell mulighet til å innkassere den store gevinsten, vil stanse opp å sette status quo foran hensynet til det de har kjempet for over så lang tid. I realiteten er det derfor en ganske utopisk tanke at det er de konservative som nå skulle få eie definisjonsmakten av status nå, og dra det avgjørende grenseskillet i status quo. Det selvransakende spørsmålet de konservative må stille seg selv er; hvordan kan man operere med én norm i praksis når man har akseptert å gi to ulike normer samme verdi og livsrom i kirken? Det er i virkeligheten en stor urimelighet og ganske selvmotsigende. Å tåle heterodokse synspunkter innenfor kirkefellesskapet, slik man har gjort frem til nå, er noe annet enn å gi heterodoksien likeverd med det ortodokse synet.    Jeg vil mene det er de konservatives plikt å appellere til Kirkemøtet (KM) i 2007 om en samling om status quo,[7] men når nederlaget (vi dessverre må ta for gitt) er et faktum må de ha tenkt ut andre handlingsalternativer til den situasjonen som da har oppstått. Vi kan ikke – for sannhetens skyld – skyve ansvaret for situasjonen over på KM og leve videre med et slikt nederlag. Dvs. KM må stilles overfor ulike reaksjonsformer dersom de vedtar endring. KM i 2007 må presenteres for hvilke konsekvenser de da påtar seg ansvaret for i forhold til reell kirkesplittelse.   En ”sannhet” må falle Som bekjennelseskamp er denne kampen et felleskirkelig anliggende. Den videre debatten må for alt i verden ikke føres inn i gamle kirkepolitiske spor der kirkelige organer, organisasjoner og interessefellesskap innen Dnk i kjent stil posisjonerer seg etter alle forutsigbarhetens spilleregler. Dette er i så fall den største hindring for at kirkekampen skal lykkes! Nye allianser og nye konstellasjoner må etableres i kirken om denne kampen skal lykkes. I bunn og grunn må en helt ny ekklesiologisk ryggrad gjeninnføres i alle de reformatoriske kirkesamfunn som har vært på apostolisk kirkerettslig løsdrift i 500 år. Alle må opp av sine vante spor om ikke disse sporene skal bli vår bane. Vi må finne kirkens kurs tilbake.    La meg kort få peke på det viktigste sporet jeg mener vi i Dnk må opp av i forhold til homofilispørsmålet. I sin behandling av homofilisaken har Dnk i tidligere innstillinger, bispemøter, kirkemøter, forrige og siste lærenemnd stadig understreket på forskjellig vis at ”selv om uenigheten i homofilispørsmålet utfordrer kirkens enhet, er det ikke grunnlag for å si at den aktuelle uenighet innebærer at den nødvendige enhet om evangeliets lære er opphørt.”[8] I Lærenemnda 2006 understrekes det samme med ordene: ”Nemnda konkluderer med at den uenighet om skriftbruk og skriftforståelse som her kommer til uttrykk, er en belasting for samholdet i Den norske kirke, men uten at det nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse.”[9]    I samtlige uttalelser understrekes det at enheten er utfordret og en belastning for samholdet, men som ikke nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse. Slike uttalelser har ført til den ”sannhet” i kirken at homofilisaken til syvende og sist ikke skal få kirkesplittende konsekvenser uansett utfall. Vi har ennå til gode å se hva biskopene, kirkemøtet og kirkelige organer mener er det som skal til for at kirkesplittelse blir en nødvendig og legitim reaksjonsmåte.    Nå kan vi velge å tolke dette som er sagt i prosessen som en velment holdning fra biskopenes side om ikke å opptre truende mot kirkefellesskapet, men se sin oppgave som samlende/favnende. I frykt for at tydelig tale om reelle konsekvenser kunne virke truende, har man i stedet understreket viktigheten av samhold og åpen kirke(favn). Men denne kirkelige ”snillismen” har gravd et stadig dypere spor i prosessen som overstyrer videre handlingsalternativer. Nå må vi opp av dette sporet og faktisk våge å utfordre de konservative biskopene til å bruke nye ord i kommende innstillinger til bispemøter og kirkemøter, nemlig at det vil få radikale og dramatiske konsekvenser om de liberale nå presser igjennom en endring i praksis. Om ikke kirkens ledelse med biskopene i spissen kommer opp av det sporet og lar denne ”sannheten” falle tror jeg enhver forutsetning for å lykkes i bekjennelseskampen innenfor Dnk er borte. En slik form for ”fredsommelighet” er i virkeligheten et utrykk for kirkelig anarki.   Konsensus Kirkenes Verdensråd (KV) har gjord vedtak i sin sentralkomité om en ny strategi for beslutninger ved deres generalforsamlinger. Av særlig hensyn til de ortodokse medlemmene i KV har man ønsket å gå bort fra en demokratimodell der uttalelser og vedtak fattes ved flertalls og mindretalls uttalelser. På denne måten vil man bl.a. unngå at mindretall ”overkjøres” av flertallsbeslutninger, og det gir et bedre uttrykk for arbeidet med enhet mellom medlemskirkene. Det er en mindre endringseffektiv, men langt mer kirkelig legitim måte å tenke på når man i stedet vektlegger konsensus som grunnlag for uttalelser og vedtak som går på kirkelig lære og liv.    Det som har skjedd i KV bør så avgjort stå som modell for KM i Dnk. Dette ville også være i den lutherske bekjennelsens ånd som sterkt vektlegger konsensus, når det i Confessio Augustana art. I stresses: ”Ecclesiae magno consensu apud nos docent.”[10]    Om de konservative biskopene hadde maktet å få gjennomslag for konsensus tankegangen ville vi ha tatt et viktig skritt i riktig retning. Det ville vært en annen begrunnelse enn bare å henvise til status quo. Konsensus-prinsippet er riktignok ikke et teologisk normativt prinsipp, men utgjør likevel en minimumsgaranti for at kirken ikke foretar endringer som setter kirkefellesskapet i fare. Et slikt konsensus-prinsipp kan i dagens aktuelle situasjon bli den nødvendige hindringen som trengs for å gi kirken tid til å arbeide frem en ny apostolisk ekklesiologi. En ny kirkeforståelse må uansett komme i forbindelse med løsrivelse fra staten. Når ikke kongen lenger gir kirken legitimitet i samfunnet, hvilket har vært en ekklesiologisk problematisk legitimitet, må kirken søke den tilbake i sine røtter. En kirkeforståelse som bl.a. kirkeminister Trond Giske gjør seg til talsmann for er en kirke som mangler både kristelig, kirkelig, bibelsk og teologisk legitimitet og integritet. En løsrivelse fra staten må innebære en ny forankring av Dnk sin identitet i et større økumene.   Et større økumene Uansett hvordan vi lykkes med kampen for å bevare status quo og innføre konsensus-prinsippet i KM, må videre arbeid for fortsatt vigslet tjeneste i Dnk gå gjennom et økumenisk prosjekt der apostolisk kristendom søker sammen i fellesskap og bønn. Gjennom offisiell økumenisk kontakt kan tjeneste frigjøres i Dnk der tilsynslinjer og communion følger ekklesiologiske prinsipper om apostolisitet og katolisitet.    Norsk tradisjonell etter-reformatorisk kirkekontekst kan ikke alene danne utgangspunktet for en ny ekklesiologisk plattform for Dnk. Et lavkirkelig kirkesyn og frikirkelig løsdrift kan ikke være byggesteiner i ny kirkeordning og kirkerett. Det er særlig to forutsetninger vi må fri oss fra. Den ene er den vulgære utgaven folkekirketanken der kirken blir sett på som en funksjon av samfunnet, religio civilis. Pave Benedikt XVI betegner dette protestantiske kirkesynet som finnes i særlig grad på satskirkelig reformatorisk mark med ordene: ”So ist der Protestantismus weithin zu einem Kulturbegriff geworden: Man weiß sich immer noch irgendwie als protestantisch, auch wenn man damit keine Glaubensüberzeugung mehr verbindet.”[11] Denne protestantiske kirken er blitt en sekularisert kirke. Kirkebegrepet er derfor mer og mer omdannet til et kulturbegrep enn et uttrykk for en genuin kristen tro.    Den andre forutsetningen vi må fri oss fra er det kirkesynet der kirken blir sett på som et stillas, et vennesamfunn, en sammenkomst av troende, frukten av Ånden og lignende. Det er riktig at kirken er et verk av Den Hellige Ånd, men Kirken er ikke bare frukten, Hun er samtidig tegn og instrument for den treenige Guds verk. Det er gjennom Kirken Gud skaper sitt folk, derfor kan man ikke løsrive Ånden fra Kirken. Et spiritualistisk kirkesyn kan ikke tåle påkjenningene av apostolisk oppgjør med heresi, ganske enkelt fordi det mangler en struktur som forplikter fellesskapet. Da blir det bare celledeling på celledeling ettersom uenighet oppstår. I medisinen omtales ukontrollert celledeling med betegnelsen cancer. Når den får bre seg ut heter det, cancer med metastase.    I et større økumene må vi tenke kontinuitet. I denne kontinuiteten utgjør den apostoliske suksesjonen et viktig tegn. På luthersk hold er det ulike holdninger til tanken omkring apostolisk embetssuksesjon og betydningen av den, men personlig tror jeg det er avgjørende at vi i Dnk får tilbake den kontinuiteten som apostolisk suksesjon representerer. Det vil gi ekklesiologisk legitimitet som kirke og en fornyet forpliktelse på apostolisk læresuksesjon. Jeg tror nemlig at apostolisk embetssuksesjon og apostolisk læresuksesjon i det lange løp gjensidig forutsetter hverandre, selv om de aldri alene gir noen endelig garanti for kirkelig ortodoksi.   Bisp og motbisp i status confessionis Om ikke status quo og konsensus linjen klarer å sette en foreløpig stopper for KM, er det ingen vei utenom en umiddelbar konfrontasjon. Hvor radikalt biskopene må tenke i en slik skismatisk situasjon er ikke noen lystig forestilling. Vi rygger alle tilbake for slike handlinger og deres konsekvenser. Men det krever sant åndelig mot å ta de konsekvensene som jeg da vil skissere slik; Dersom KM velger å likestille de to synene står vi i den situasjonen der de konservative biskopene må gjøre det klart at dette vedtaket deler Dnk – ikke bare åndelig, men fysisk/organisatorisk – i to. Bispemøtet deles i to og kan ikke lenger samles som ett bispemøte. Kirkerådet deles i to og kan ikke lenger opptre på vegne av den delte kirken, kirkedepartementet må få klar beskjed om hvilken kirkerett som gjelder for utnevnelser av biskoper til vår (nye) kirke, og at andre utnevnelser enn det som kirken legger grunnlaget for ikke vil bli akseptert. Våre konservative biskoper bør gi rom for prester og menigheter i andre bispedømmer om å komme inn under deres tilsyn, og det blir overhode ikke tale om gudstjeneste- og nattverdfellesskap med de som har ført vranglæren inn i kirken. På denne måten må de konservative biskopene etablere en ny kirkerett, ikke gjennom ryddige prosesser med kirkelov og tjenesteordninger, men gjennom handlinger som har støtte i bibelsk og apostolisk kirkerett (cf. 2Joh. 9-11; Tit.3,10f m.fl.)    Et slikt scenario kan vi vanskelig forestille oss uten et voldsomt kirkelig og politisk spetakkel, som med stor sannsynlighet vil medføre det reneste kaos i kirken på kort sikt. Ingen må tro at den egentlige oppvasken vil bli enkel, men KM må presenteres for slike konsekvenser før de våger å gjøre vedtak om endringer.    Å presentere slike konsekvenser for KM er ikke uttrykk for trusler eller manipulering, men uttrykk for at man tar de apostoliske formaninger i Skriften på alvor når det gjelder spørsmålet om fellesskap med de som gjennomfører heresi i kirken.    I Vårt Land 16. februar uttaler biskop Odd Bondevik at det vil være vanskelig å være biskop i Dnk, dersom KM gjør et skjebnesvangert vedtak. Slike signaler trenger Dnk nå flere av fra de biskopene som fastholder kirkens apostoliske syn i den aktuelle saken. Når én biskop har våget å si det, bør de andre følge etter.   Avslutning Kirken må kalles til omvendelse. Om Lærenemnda utgjør en endring og kall til den snuoperasjonen som må komme vet jeg ikke i dag. I denne artikkelen har jeg pekt på noen spor vi må ut av, og hva som må være byggesteiner i en videre strategi. Dnk kirkes fremtid er viktig for det norske folk og for Guds rike i Norge. Derfor er mange av oss fortsatt i vigslede stillinger i Dnk. Vi settes nå på prøve der det er lett å trå feil, og hvor kirkejussen fort kan sette oss ut av spill om ikke denne veien blir en felles vei for kirken vår, eller i hvert fall den delen som vil bekjenne apostolisk kristendom. (For øvrig, noen annen kristendom finnes ikke!) Nå må vi gi biskopene noe tid og gode råd til å vinne frem til klarhet om den veien de skal peke ut for oss. Kanskje kan deres bidrag i Lærenemnda være tuen som velter det store lasset, eller for å si det med overskriften – utgjøre et vendepunkt.   [1] Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop [2] Østereng, Dag Øivind ”Er da Kristus blitt delt?” (1Kor.1,13) Status og konsekvenser etter Lærenemndas uttalelse om Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Foredrag ved FBB-Bjørgvin sitt møte 27.01.06 (www.fbb.nu) [3] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 125 – Merknad fra nemndmedlemmene Austad, Bergem, Bondevik, Baasland, G. Hagesæther, O. D. Hagesæther, Kvarme, Sandvik, Skjevesland og Ådna [4] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 135 [5] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 125 [6] Pressemelding fra Køhn. Om uttalelsen fra Den norske kirkes lærenemnd 20. januar 2006. (Kirken.no/hamar) [7] Dette synet er også representert av førsteamanuensis Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskulen i Stavanger. Han fremholdt i et foredrag ved Fjellhaug Skoler 15. februar følgende synspunkt: Appell til KM om ingen endring. Dette ser Alfsvåg som første skritt i en framtidig strategi. (cf. Dagen 16. februar 2006) [8] Lærenemnda - Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i "Tunsberg-saken", s. 54 [9] Lærenemnda - Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, s. 126f [10] Die Bekenntnisschriften der Evangelisch-Lutherischen Kirche, s. 50; I Konkordieboken (Mæland red.) oversettes det latinske med følgende ord: ”Våre menigheter lærer samstemmig” s. 28. Denne samstemmigheten (konsensus) gjelder for hele CA. [11] Ratzinger, Josef og Pera, Marcello Ohne Wurzeln Sankt Ulrich Verlag 2004, s. 127f Sitatet fra pave Benedikt XVI kan oversettes slik: ”Slik er protestantismen langt på vei blitt et kulturbegrep: Man vurderer seg fremdeles på en eller annen måte som protestantisk, selv om man ikke lenger forbinder noen bestemt trosoverbevisning med den.”[11]    Av Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik