Dåpen skjer på befaling fra Jesus. Han lærte disiplene å gå ut og forkynne evangeliet og døpe til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Det er Gud som handler og vi som tar imot i dåpen. Vi blir Guds barn. Gud gir oss tilgivelse for syndene og Den Hellige Ånds gave. Den Hellige Ånd skal fortsette med å gi oss Guds gaver ved å gjøre oss i stand til å ta imot Guds ord og Guds nåde.

Derfor er dåpen nødvendig for at vi skal bli frelst.Uten Den Hellige Ånd kan vi ikke ta imot Guds gave og vokse i troen.

Jfr. Les mer

Gud har en plan og et livsløp med alle sine barn. Å bli bevart i troen og nåden betyr at vi fortsetter med å ta imot Guds tilgivelse og ledes på Hans vei mot himmelens rike. Den som forlater troens vei og ikke lever i Guds nåde, må vende om og bli ført tilbake til troen og den veien der Gud får fortsette med å gi oss sine gaver og lede oss frem mot målet.

Siden troen er en gave fra Gud er det naturligvis Gud som bestemmer hva troen er. Jesus sier i Joh. 5,42f: "Jeg kjenner dere og vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere. eg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men om en annen kommer i sitt eget navn, så tar dere imot ham. Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?"

De tok ikke imot Jesus som kom fra Gud. Derfor sier Jesus at de ikke tror fordi de ikke tar imot Gud.

Vår tro er å åpne oss for og ta imot Gud og Guds gaver. Å være et Guds barn er en kombinasjon av å stå i et intimt forhold til Gud samtidig som vi er underordnet hans vilje. Apostelen Paulus sier i 2. Kor. 10,4ff: "Våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydighet mot Kristus."

Vi anser bibeloppløsende teologi som opprør imot Gud selv og som et uttrykk for vantro. Vantro er ikke bare en uskyldig uenighet, men vantroen fører oss bort fra livet med Gud og inn i fortapelsen.

Hebreerbrevet 10 understreker dette alvoret når det står (v35ff): "Kast ikke bort frimodigheten! For den gir stor lønn. Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. Min vi er ikke av den som trekker oss unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel."

Synd er opprør mot Gud og Guds vilje. Mange avgrenser synd til handlinger som skader et annet menneske, en selv eller skaperverket for den saks skyld. På den måten blir synd først og fremst en horisontal dimensjon. Det er etter vår oppfatning en innsnevring av Bibelens tale om synd og syndens konsekvenser. I syndefallsberetningen i 1. Mos. 3 sier kvinnen: ”Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!” For det første er det altså slik at det som Gud har sagt står fast fordi Gud gjennom sin Hellige Ånd har åpenbart sin vilje for oss. Synd har avgjort en horisontal dimensjon. Fordi Gud er god og vil oss godt, vil vårt opprør imot Guds vilje skade oss eller vår neste eller Guds skaperverk. For det andre handler synden om at Guds hellighet og ære blir krenket når vi gjør imot hans vilje.

Syndens konsekvenser er i dette livet skade og fornedrelse av mennesket, og under evighetens perspektiv døden og den evige fortapelse. Derfor er synden så alvorlig. Gud kjemper for å gi oss et bedre liv her på jord og for å gi oss del i den evige frelse. Derfor sa Jesus (Luk. 5,32) ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” I det ligger vårt håp og vår fremtid. Og helt konkret blir det sagt om Messias at han kom for å gi oss et nytt liv ved troen. ”Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var bitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom (Jes. 53,4ff).” Vi skal befries fra synden og syndens plager – det er dette hele frelsen handler om.

Jesus sonet vår synd for at vi skal få ta imot tilgivelse for vårt opprør imot Gud og Guds vilje ved troen på hans forsoningsverk på korset. Derfor uttaler apostelen Paulus disse mektige ord (1. Kor 15,55ff): ”Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?….Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære brødre, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang i Herrens gjerning. Dere vet jo at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.”

Vår frelse er å bli rettferdiggjort ved troen på Jesu forsoningsverk på korset. Vår helliggjørelse er å la Guds hellighet og Guds vilje vinne plass i vårt liv og lede oss på den rette vei.

I dette avsnittet vil vi begynne med det siste, for det er i grunnen også det første. Det er forskjell på å være et Guds barn og ikke å være det. I vårt dåpsritual siterer vi fra Salme 121: ”Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.” Vi er alle født med arvesynd og er i fangenskap borte fra Gud. Når Gud frelser oss, er det som når han frelste sitt folk fra fangenskapet og førte dem inn i det lovede land. Derfor heter det: ”Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.” Når vi blir frelst føres vi inn i et nytt liv. Når Gud frelser oss, gjenføder han oss til et nytt liv og fører oss inn i det evige liv. Derfor handler det evige livet også om livet her på jorden. Apostelen Paulus sier det slik: (Tit.3,5ff) ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Slik skulle vi stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.” Hele frelsen er Guds verk. Vi får ta imot det hele i tro.

Det skjer ikke noe nytt med menneskene i dommen. Det som skjer på dommens dag er allerede forberedt her i livet. Det evige livet med Gud starter her i livet, når vårt navn blir skrevet i livets bok. Vårt navn blir skrevet i livets bok når vi ved troen lar Jesu forsoningsdød gjelde for vår synd og skyld. Det nye livet opprettholdes når vi ved troen fortsetter med å ta imot Guds nåde hver dag. Den som har livet med Gud her på jord, får fortsette å leve som Guds barn også etter oppstandelsen.

Vi har imidlertid ikke fått i oppdrag eller myndighet til å avgjøre hvem som er ”sanne kristne” eller ikke. Det er alene Guds avgjørelse og dom. Men vi skal takke Gud for alle som har bekjent Jesu navn og båret de ytre kjennetegn på å være et Guds barn. I tillegg har Jesus pålagt oss å ta vare på og vekke opp dem som åpenbart har gått seg vill.

Gravferdshandlingen

Vår kirke har definert gravferdshandlingen slik: ”Kirkelig gravferd er en gudstjenestelig handling som består av lesning fra Bibelen, bønn og en kort tale.”

Bibellesning og forkynnelse retter seg til dem som er tilstede og kan høre Guds løfter og Guds formaninger som må lyde uavkortet om livet og døden, om frelse og fortapelse, om håp og trøst, om bønnens muligheter for den som tar imot det Gud har å gi.

Begravelseshandlingen er også en avskjedsstund med den som er død. Menneskelig sett skal vi skilles og der kan være mange ting vi kan trenge hjelp til i den forbindelse. Derfor er gravferdshandlingen og oppfølgingen etterpå en viktig hendelse for å imøtekomme våre menneskelige behov og en anledning til å lodde vårt forhold til Herren og se om jeg er beredt til å møte min dødsdag (jf Salme 139).

Oppstandelsen fra de døde

Apostelen Paulus skriver i 1. Kor 15 sterkt om sammenhengen mellom Jesu oppstandelse fra de døde og vår oppstandelse fra de døde på den siste dag. Da skal vi skapes på ny og vårt forgjengelige legeme bli ikledd uforgjengelighet og udødelighet. Her ligger, for Guds barn,  både vårt håp for evigheten og vår trøst i sorgen.

Tilsyn, kirketukt og læretukt

Prest og menighet hører sammen. Derfor har vi en gammel ordning i kirken at en prest må ha en tjeneste eller stilling før en kan bli ordinert. Prestens hovedoppgave er å forkynne ordet og forvalte sakramentene i menigheten.

Presten har ikke bare ansvar for å forkynne ut i det åpne rom for at menigheten kan ta til seg det de synes om. Han forkynner på Guds vegne (2. Kor. 5,20) med den autoritet Guds ord har når det blir forkynt. Dersom noen vil gå sin egen vei, kan presten bruke kirketukt for å få vedkommende til å våkne og vende om.

Menighten har ansvar for å prøve forkynnelsen ved Den Hellige Ånds hjelp for å se til at den er i samsvar med Guds ord. Dersom den ikke er det skal menigheten utøve sitt oppdrag gjennom læretukt. Presten må føres tilbake på den rette vei og forkynnelsen bringes i samsvar med Skriftens ord.

Dette oppdraget er også overdratt til biskopens tilsyn. Når biskopen utøver tilsyn, prøver han forkynnelsen på menigheten og kirkens vegne. Når tilsyn er et viktig oppdrag for biskopen er det fordi han også skal ivareta læretukten som et felleskirkelig oppdrag.

Denne vekslingen mellom prestens oppdrag og menighetens oppdrag er i virksomhet i våre gudstjenester - kanskje uten at mange er klar over det. Når presten ved innledningen til nattverden sier: "Herren være med dere," er det en tilsigelse av Herrens Ånd til menigheten for å prøve forkynnelsen. Og menigheten svarer: "Og med deg være Herren" - eller noen ganger også "Og med din ånd." Da svarer menigheten at de har tiltro til at presten forkynner og forvalter i samsvar med Guds ord. Dette svaret kan altså menigheten ikke gi dersom de ikke har tiltro til at forkynnelesen er rett og sann.